Ballen samler verden

Fotballen er et sinnbilde på den globaliserte økonomi. Som den første idrett samler den verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HEIA FLO! sa den unge servitøren på øya Koh Samui ute i Thailand-bukta da det gikk opp for ham at vi var norske. Det er åtte år siden, og det kan hende han ville si Solskjær i dag. Men flopasningen nådde helt til Det fjerne Østen. Den ble en del av globaliseringen da det norske landslaget sikret seg videre avansement i fotball-VM i USA. I 2002 har fotballen som global fellesopplevelse tatt en ny omdreining. Afrika og Arabia er med for fullt, og arrangementet foregår i Japan og Korea. Dermed er også Asia med i en idrett som hadde sitt utspring på De britiske øyene, og som inntil for noen tiår siden var begrenset til Europa og Sør-Amerika.

NÅ ER FOTBALL for alvor blitt en felleskultur fra Tokyo til Slemmestad, fra Buenos Aires til Timbuktu, fra Luleå til Sydney. Fotball er blitt en verdenssak. Den er ved inngangen til det 21. århundret det eneste universelle fenomen som samler over alle sosiale skiller og religioner. Arbeideridretten fra Europas svarteste industribyer tvinger denne måneden folk av alle fargeavskygninger, fattig og rik, ung og gammel til TV-apparatene verden over. Vi sitter der samtidig, men likevel til forskjellige tider: noen døsige etter en hel dags arbeid, noen søvndrukne etter ei kort natts søvn. Men alle engasjert i spillets finesser, og mange i dets nasjonale og politiske implikasjoner. Om noe fortjener den Kierkegaardske betegnelse «samtidighetens situasjon», må det være et fotball-VM.

ANTAKELIG SER mer enn en halv milliard mennesker i gjennomsnitt hver eneste kamp. Under VM i Frankrike for fire år siden ble finalen sett av to milliarder mennesker, eller en tredel av verdens befolkning. Bare spektakulære tragedier som terrorangrepene mot USA i fjor høst er omfattet med samme medieinteresse. Fotball er flyttet fram fra bakgårdene og løkkene til arenaer som utgjør arkitektoniske uttrykk for moderniteten, det er sinnbildet på den globaliserte verden der medieunderholdning, kjendiseri, individualisme og andre ettertraktede vestlige verdier som framdrift, tempo og selvutfoldelse dyrkes innenfor en ramme av store penger. Fotball er dynamisk, kreativt og uforutsigbart, akkurat som aksjemarkedet. Fotball er moderne økonomi. Juks og korrupsjonstendenser, som i Blatter-saken, hører med, slik vi har lært det fra Enron-skandalen. Men fotball er også kultur, og det er politikk.

MANGE LURER F.EKS. PÅ hvordan de franske velgerne vil reagere i morgen på at deres lag ble ydmyket ut av turneringen før den kom ordentlig i gang. De fikk sin første knekk i møtet med den gamle kolonien Senegal, i seg selv en begivenhet full av politiske symboler. Den kamerunske presidenten lurte på om han burde utsette valgene i påvente av suksess i Korea. Han lot det være, og det var kanskje like greit. Men i Tyskland sitter nok forbundskansler Schröder og krysser fingrene for sine gutter. Det kan bli en opptur for en hardt presset regjering foran valget til høsten.

SLIK LEVER OGSÅ sterke nasjonale følelser gjennom spillet, til tross for at det utøves av både spillere og trenere som er en del av et grenseløst marked. Den svenske førsteelleveren består av ti spillere i utenlandske klubber, det engelske laget trenes av svensken Sven-Göran Eriksson, den berømte italienske treneren Cesare Maldini styrer Paraguay, og nederlenderen Guss Hiddink tar seg av Sør-Korea. Men om trenerne er internasjonale, er det passet som bestemmer hvilke nasjonale lag spillerne stiller på. Portugals Figo finner vi til daglig i Spania, men under VM er han hjemlandets strateg. I idretten er den nasjonale komponenten uutryddelig. Forsøk på å stryke nasjonsflaggene og heise EU- eller FN-flagget er blitt pinlige episoder.

DETTE HENGER SAMMEN med fotballens lokale forankring og identitet, som jo også er en av den globaliserte tilværelses tvetydigheter. Selv om det knapt er spillere av egen avl i Rosenborg, ser laget på seg selv som «Tronhjæms fotballag». Oppgjørene mellom Celtic og Rangers i Glasgow er en strid mellom byens protestanter og katolikker. Og i Oslo spiller Lyn og Vålerenga om hvem som er best i by'n, østkantlaget eller vestkantlaget. Lagene søker identitet i det lokale, slik andre kulturuttrykk gjør ved siden av den globaliserte økonomi. Og den fankulturen som også utvikler seg innenfor de samme rammene, er en del av bildet. I Moskva ble det hooliganopprør da det russiske laget tapte for Japan. De fant forbilder i de reisende pøblene fra De britiske øyene. Og på tribunene kan man istemme melodien til «You'll never walk alone», Liverpool-fansens sang, men med lokaltilpasset tekst. Hele Norge kan «Det er Viging, det er Viging som kommer nå». Og rundt det hele er et enormt utstyrsmarked. Du kan påtreffe Manchester Uniteds drakter i Drammen og i Beijing.

MEN GJØR ALT DETTE oss til bedre mennesker? Det er et vanskelig spørsmål. Fotball kan være krig ved stedfortreder, men det kan også skape samhold. I årets VM kan vi nordmenn i hvert fall lene oss tilbake og la følelsene ledes av spillets kvalitet. Men med to skandinaviske deltakere er vi i alle fall ikke en utenforkant av fotballkulturen. Og så lenge både Sverige og Danmark spiller Drillo-fotball, som de foraktet da våre vant, kan vi også si at vi er med. Drillo er det nordiske sosialdemokratiets gave til den globaliserte fotballverden.