Ballespark fra paradis

Under Mexicos stekende sol skriver forfatter Torgim Eggen sin tredje roman. Møt viserockeren Sverre Sæverud. Eggen skriver en ondsinnet roman om den norske viserocken. Både Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen og Bjørn Eidsvåg opptrer i boka, som blir til i en liten badeby på Mexicos solkyst. Bølgene skvulper dovent mot den hvite stranda. Fra verandaen kan du se ei blodrød sol gå ned i Stillehavet. - Noen velger Arendal eller Sortland for å skrive, sier forfatter Torgrim Eggen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Dem om det. Jeg har funnet paradiset, sier han og blander med ekspertmine en Margarita.

Klimaanlegget går for fullt. Ute er det sein kveld mens termometeret kryper ned mot 25 pluss. Om dagen er det nesten uutholdelig alle andre steder enn i det lunkne havet.

- Jeg trives i mitt eget selskap her i Zihuatanejo. Det er fantastisk deilig å sitte på stranda, se på solnedgangen og la stoffet kverne i hodet. Langt å foretrekke framfor å sitte i leiligheten i Oslo blant kimende telefoner.

FORBINDELSEN MED VERDEN

har han via bærbar datamaskin og elektronisk post.

- Slik har jeg fått nyheter fra Norge de fire månedene jeg har vært her. Jeg føler meg litt mindre ensom når jeg setter meg ned om kvelden og lystige meldinger ligger på skjermen. Jeg har også skrevet artikler for norsk presse på denne måten. I dag spiller det ingen rolle hvor du befinner deg. Du er like tilgjengelig overalt.

Forordet til «Internett for tvilere», ei bok om Internett for folk som i motsetning til Torgrim Eggen ikke synes det er så mye å mase med, skrev han og sendte til forlaget via nettet fra terasseleiligheten med utsikt over stranda og sjøen. Samtidig har han forlatt redaktørkrakken i bladet «Internettguiden».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han har nå vært nærmere fire måneder i Mexico. Her har han rukket å gifte seg med samboeren Gerd Mosdøl. Paret vet ennå ikke om ekteskapet, som ble inngått i tråd med meksikanske regler, er gyldig i Norge. Så det er mulig det ligger an til omgifte ved hjemkomsten.

Men først og fremst er han her for å arbeide med romanen «Den nye Dylan», som kommer til høsten.

Det er nesten en lettelse at «Den nye Dylan» ikke handler om palmesus og bølgeskvulp i tequilaens og mariachiens hjemland. Den handler heller ikke om skumle narkobaroner i et etterhvert betydelig transittland for kokain på vei fra Latin-Amerika til USA. Nei, den handler om noe så norsk og hjemmekjent som en viserocker i nær slekt med Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg, med svenske kolleger som Björn Afzelius og Ulf Lundell. Møt Sverre Sæverud -et norsk nasjonalsymbol på vei mot avgrunnen.

- SVERRE SÆVERUD

er kvintessensen av Åge Aleksandersen/Bjørn Eidsvåg-generasjonen. Han startet sin karriere i et rock-fiendtlig landskap på 70-tallet og var nødt til å snu kappa etter vinden flere ganger. Han har inngått alle kompromisser som tenkes kan, unntatt ett: Han har aldri opptrådt i Melodi Grand Prix! Han har sunget for heismontører, til støtte for Pol Pot, og Øst-Timor. Dersom Vest-Timor var verd en trall, kan du være sikker på at han hadde stilt opp for dem også.

- Først og fremst er Sverre Sæverud et profesjonelt medmenneske. Han er så folkekjær at folk oppkaller husdyr og sønner etter ham, smiler Eggen ondskapsfullt.

Sæverud blir til slutt innhentet av sin egen falskhet. Hva som forårsaker det endelige fallet til 70- og 80-tallets fiktive norske yndlingsartist, vil Eggen foreløpig ikke si noe om. Forfatteren vet ikke en gang om han skal ta livet av ham eller la ham få leve med sin grumme skjebne. Men at han i skrivende stund ligger tynt an, er det ingen tvil om. Platene hans selger stadig dårligere. Han drikker tettere enn noen gang, har problemer med potensen og sikler patetisk på jenter som er for unge til å ha hørt om ham.

Kona har skiftet lås i det fine huset på ytterst politisk ukorrekte Ullern i Oslo. Sverre Sæverud vokste opp i drabantbyen Veitet. Et biografisk faktum han på ingen måte har stukket under en stol i media.

VIRKELIGE PERSONER

som Halvdan Sivertsen, Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen opptrer i boka under fullt navn. Dermed er ikke dette noen «nøkkelroman» - en sjanger Eggen har svært liten sans for.

- Sivertsen, Eidsvåg og Aleksandersen er konkurrenter og bekjente, om ikke akkurat nære venner. Men egentlig vet de at de er rivaler. Norge er ikke stort nok for alle tre. I virkeligheten er det tvilsomt om det norske platemarkedet hadde tålt en Sverre Sæverud i tillegg til de vi allerede har, sier Eggen.

For å skape et mest mulig realistisk bakteppe til artistens vekst og fall, har Eggen måttet forfatte Sverre Sæveruds sangtekster selv.

- Dette blir min debut som lyriker. Jeg må dessverre si at det er meget middelmådig lyrikk det dreier seg om. Jeg har virkelig slitt for å få til ordentlige nødrim. Linjer som ikke går opp er Sverres varemerke. Frasene koker liksom over. Her er han ikke ulik Dylan. Jeg har hatt melodiene i hodet, og leker litt med tankene om å få noen til å skrive musikken og synge visene selv en gang. Kanskje under lanseringen av boka?, sier Eggen.

Også intervjuer og anmeldelser har Eggen måttet forfatte selv. Ofte under virkelige journalistnavn kjent fra Dagbladet, Se og Hør og Beat.

I 1997 FYLLER SVERRE 50 ÅR.

Og selvsagt slår alle vennene hans - og til og med noen av uvennene - seg sammen og spiller inn hyllestalbumet «Kong Sverre - norske artister synger Sverre Sæverud» til jubilantens ære.

- Såkalte «tribute»-plater av denne typen er for meg selve symbolet på at rocken har utspilt sin rolle. At rocken har begynt å hylle seg sjøl, er et sikkert tegn. Artister blir satt på museum som «Rock n' Roll Hall Of Fame» i sin egen levetid. Når en rockartist er 50 år, er han plutselig en «legende». En forfatter på 50 har liksom krav på å bli tatt alvorlig. Mens en rockartist på samme alder er et vandrende gjenferd. Man applauderer at han faktisk står på beina.

- Er Sverre Sæverud virkelig «Den nye Dylan»?

- I pressen er han det. I virkeligheten? Vel, han er på ingen måte talentløs, og er nok en ekte og uforfalsket rocker i sitt hjerte. Som da han ga ut albumet «Svart» i 1980. Det solgte ikke, men kritikerne var enige om at dette var Sverres mest interessante plate noensinne. På denne plata fant han igjen sine drabantbyrock-røtter. I 1991 laget Sverre sin bestselger «Det du vil ha». Stilen var en slags sosialdemokratisk heismusikk som ikke overraskende ble slaktet av kritikerne og elsket av folket.

- Når han lar angsten slippe fram, og ikke lenger går i ett med IKEA-møblementet, er han mest interessant. Men opp til Dylans fotsåler når han aldri, sier Eggen og legger Dylan-klassikeren «Highway 61 Revisited» tilbake i CD-bunken sammen med Åge Aleksandersens og Bjørn Eidsvågs samlede verker. Innkjøpt før avreise til bruk i den bærbare CD-spilleren.

EGGEN VIL IKKE

bare skinnflå den norske viserocken. Han er også ute etter å ta den særnorske, politiske naiviteten.

- Sverre trodde han kunne forandre verden med en trall. Han oppdaget at han også kunne tjene penger på det. Og slik er Norge - vi hyller idealisten og drukner ham i penger! Medmenneskelighet og solidaritet blir handelsvare. Det er dette som er Sverres realkapital, så å si.

- Han spiller på sentimentalitet. Etterhvert skyves de politiske idealene i bakgrunnen til fordel for en ny tid med andre verdier. Plutselig handler det om kvinnen, livet og barnet, blandet ut med en dæsj solidaritet med den tredje verden for syns skyld.

På 70-talet gikk han rundt som en gonoreens skjeggete engel. Han var ivrig feminist, noe som jo slo godt an hos damene. På 80-tallet finner han veien inn i det politiske establishment. Daværende finansminster Sigbjørn Johnsen dro gjerne en Sverre-låt i lystig lag.

SOLBARKETE TORGRIM EGGEN

tenner sigaren, lener seg bedagelig tilbake og skuer ut over stranda.

- Det er godt å ha alt sammen på et kontinents avstand! Bildet jeg har av Norge blir forenklet og forsimplet når jeg er her i Mexico. Jeg får ikke hjemlengsel i særlig grad. Forakten vokser med avstanden. Mentaliteten og omgangsformen her i Mexico tjener hensikten min. Dette er et rølpete land. Så skriver jeg da også ei rølpete bok.

Mexico var lenge et fluktsted for den amerikanske kultureliten. Her kunne de ganske uforstyrret av den hjemlige lovens lange arm, dyrke sin interesse for rusmidler og generell umoral.

- Zihuatanejo er ikke akkurat noen utpreget kulturby, men flere forfattere og kulturpersonligheter har vært innom i tida løp. Hemingway var her for å fiske på 40-tallet. Da var det ingenting her. Skuespilleren Erroll Flynn koste seg også på stranda her nede i gamle dager. Et mer bisarrt innslag var LSD-profetene Timothy Leary og Richard Alpert, som testet bevissthetens grenser på begynnelsen av 60-tallet. Jeg traff forresten en av meksikanerne som var med på dette. Han bor her fortsatt, og har mange ville historier å fortelle fra denne tida.

- Da André Breton skulle tegne sitt surrealistiske verdenskart, fikk Mexico en prominent plass som ett av verdens mest surrealistiske land. Jeg skjønner godt hvorfor. Mexico er et land av stor skjønnhet og mystikk. Sverre Sæverud var i Nicaragua for å støtte Sandinist-revolusjonen og gikk dermed gjennom sin Victor Jara-periode, men ellers er det ingen forbindelse til denne delen av verden. Mexico er rett og slett et greit sted å være.

I PLATEBRANSJEN

finnes begrepet «det vanskelige tredje albumet». Kanskje er det slik i bokbransjen også når forventningene er skrudd opp?

- Den første romanen min, «Gjeld», handlet om jappe-kulturen. Fjorårets «Hilal» om innvandrere. «Den nye Dylan» handler om rockekulturen. Den er, i motsetning til forgjengerne, mer innadvendt. De to forrige skuet kulturelt utover. Personene i boka har alle rotnorske navn som Sverre, Solveig, Arne og Ivar. Her er det ingen fremmedkulturelle innslag.

«Hilal» var etter norsk forlagsmålestokk en betydelig suksess, med til dels panegyrisk mottagelse hos kritikerne og nesten 40 000 solgte eksemplarer gjennom bokklubb og bokhandel. Men etter utallige opptredener i media og generell omfavnelse fra øst og vest, er forfatteren i tvil om hva han egentlig gjorde. Hvordan «Hilal» egentlig blir oppfattet. Som et generelt forsvar for innvandrere? Det er den vel ikke - bare et forsvar for enkeltmennesket uansett bakgrunn.

- På en måte er vel Sverre Sæverud ganske lik meg. Jeg skrev jo en meget forståelsesfull og politisk korrekt roman om innvandrere. Jeg vemmes en smule over den rollen, må jeg innrømme, akkurat som Sverre Sæverud vemmes over seg selv og sin falskhet. Om jeg hadde fortsatt med 20 politisk korrekte romaner, ville jeg nok følt meg som ham.

- Jeg har gjort research til «Den nye Dylan» gjennom 10 år, som musiker og rockjournalist. Antakelig er det denne romanen folk hadde regnet med at jeg skulle skrive. «Den nye Dylan» er min revansj for å ha vært nødt til å lytte til viserock-jamringa gjennom et langt anmelderliv.

TO VIKTIGE TEMAER

går igjen i «Gjeld» og «Hilal»: eksotisk mat og religion.

- I «Den nye Dylan» er maten rett og slett vond. Den er dårlig tillagd, smakløs. Personene i boka har likevel en slags hjelpeløs higen etter det raffinerte. De dyrker et liksom-gourmetkjøkken med høy snobbefaktor og lav kvalitet. Vulgært er det også. I en scene sneiper en plateselskapsfigur sigaretten i tyttebærsorbeten...

- Ingen zen-buddhister eller muslimer er med?

- Nei. Ikke så langt. Men dersom Gud skal få lov å være med, må det være i form av tradisjonell norsk kristendom. Sverre Sæverud har jo etterhvert blitt en kronisk alkoholiker, og løsningen på slike problemer er jo ofte en religiøs vekkelse. Vi vår se.