Bånd som brister

Den amerikanske torturen mot krigsfangene i Irak har knust gudebildet. En ny anti-amerikanisme er født.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORHOLDET MELLOM

Norge og USA er historien om et endeløst favntak. Vi har elsket han som dominerte oss. Familien har holdt oss sammen - det bor fire millioner av norsk avstamning i USA. Militæralliansen har holdt oss sammen - under krigen og fra 1947 i NATO. Kulturen har holdt oss sammen - vi dyrker amerikansk musikk, litteratur og film. Men nå ser det ut til at Jens Bjørneboe får rett i det han skrev allerede i 1966 i sitt berømte essay «Vi som elsket Amerika»: «En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt.»

BILDENE FRA

Abu Ghraib-fengslet i Bagdad har sjokkert hele verden. Det polerte portrettet av USA som superhelt i demokrati og teknologi, er erstattet av grovkornede fotografier og video som viser tortur, seksuell mishandling, ydmykelse og død. Det er USAs andre side vi nå får se: Frihetsgu-dinnen som bruker fakkelen som torturinstrument. George Washington, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln som reduseres til illustrasjoner på pengesedler.

DET ER NOE

uendelig trist over gammelt vennskap som forfaller i mistro og motsetninger. Akkurat som i romaner der den glødende kjærligheten kjølner og stivner, og hvor det gjerne heter: De vokste fra hverandre. Men det er det som skjer i forholdet mellom Europa og USA, avstanden over Atlanterhavet vokser. Tendensen er klar også her hjemme, og det handler slett ikke bare om den typen anti-amerikanisme som tradisjonelt har stått sterkt på venstresida. Den nye skepsisen til USA strekker seg fra Høyre til SV. Den næres av USAs forestående nederlag i Irak og en ny europeisk selvbevissthet.

I NORGE HAR

anti-amerikanismen to historiske kilder. Den ene er nasjonal og radikal, en protest mot USAs imperialisme (Vietnamkrigen, multinasjonale selskaper osv.), men er også en fortsettelse av den nøytralistiske og antimilitaristiske linja fra mellomkrigstida. Her samles opp holdninger som er anti-NATO, anti-EU og anti-globalisering. Den andre strømningen er mer kulturell, aristokratisk og europeisk. Her finner vi skepsis til kommersialisering av kultur og menneskelige relasjoner, en forakt for pengestyrt massekultur med dens manglende blikk for langsiktighet og historisk perspektiv. Dette er en tradisjon Knut Hamsun sto trygt plassert i, han som kunne formulere forakten for det amerikanske i ett ord: Dåsemat!

EN TREDJE FAKTOR

er viktig for å forstå den nye anti-amerikanismen. Under hele den kalde krigen var vi nærmest et lydrike under USA, i hvert fall i de store spørsmål. Det var en høyst frivillig underkastelse, skapt av et lite lands behov for sterkt vennskap. Nå er det viktige sikkerhetspolitiske argumentet svekket. Russland vil i overskuelig framtid være en urolig og ustabil stormakt, men knapt en aggressiv nabo. Vår forsvarspolitiske doktrine er også endret fra forsvar av eget territorium til deltakelse i den internasjonale krigen mot terrorisme. Slik denne krigen føres i Irak, er det tvilsomt om kampen mot terror kan skape et nytt våpenbrorskap med USA.

Norge er et lite land i ytterkanten av Europa. Vi er avhengig av allianser og internasjonale avtaler som sikrer de små lands rettigheter. Norge som løsrevet territorium blir ingen havørn med stort vingespenn og overblikk, men en skapning sårbar for andres inngrep og makt. Også venstresida begynner å innse det. Motstrebende vender den blikket mot Brussel fordi Europa er et bedre alternativ enn Washington.

DEN NYE

anti-amerikanismen er altså en legering av uavhengighetstradisjonen, et aristokratisk og europeisk kultursyn og en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er mindre farlig å være skeptisk til USA når alternativet ikke lenger er å bli slått i hjel av den sovjetiske bjørnen. Men vi står ikke overfor noe brudd med våre atlantiske forbindelser og allianser. Det er den skeptiske siden av vårt splittede forhold til USA som er styrket. Men vennskapet utsettes nå for påkjenninger som varig kan forandre forholdet mellom den gamle og den nye verden.