Bank blir katedral

Det nye arkitekturmuseet er nå under arbeid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOMMEREN 2007 kan vi besøke arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo, se modeller av våre fremste arkitekters byggverk og kombinere det med en matbit under svalende trær mot Myntgata eller inne i Sverre Fehns nyinnredede kafé i første etasje av det nye Arkitekturmuseet. Arbeidet med museet på Bankplassen i Oslo er i gang. I sommer skal det rives innendørs i den gamle bankbygningen som også har huset Riksarkivet. Men fra i høst begynner graving og bygging, og i løpet av halvannet år skal Grosch-bygningen framstå som mer Grosch enn det har vært siden det ble bygd, etter at Sverre Fehn har innredet det og gitt museet sin egen paviljong.

BANKPLASSEN er et av de flotteste åpne områdene i hovedstaden. Den bærer sitt navn med rette, med hele tre bankbygninger fra ulike tids- og stilepoker. De er bygd i forskjellige materialer, og som det høver formålet, er de solide og tillitvekkende. Men samtidig er også bygningene et vitnemål om velstandsøkningen fra første halvdel av 1800-tallet til i dag: Den første signert Grosch er utført i pusset tegl, bygningen fra 1907, tegnet av Ingvar Olav Hjorth og som nå huser Samtidsmuseet for kunst, er i stein og granitt, mens Lund og Slaattos nye bankbygning fra midten av 1980-tallet er i lys granitt. På den fjerde siden av plassen ligger Engebret Café med uteservering. Det eneste som egentlig savnes her er litt flere boliger, slik at området kunne ha hatt et annet kveldsliv.

ARKITEKTENES nye hus er arkitekturhistorie i seg selv, og en tur gjennom bygningen er en vandring i arkitekturens potensial. Grosch tegnet det opprinnelige bankbygget i klassisk stil med søyler, buete vinduer og høye hvelvinger. I 2. etasje, som etter tidas skikk var hovedetasjen, er det store, luftige rom med enorm takhøyde. Den ene sidefløyen som ble reist rundt 1. verdenskrig, da Riksarkivet flyttet inn, ble tegnet av arkitekt Henry Bucher, og har et mer kompakt kasernepreg enn Groschs luftige klassisisme. Når Fehns paviljong står ferdig som den fløyen som aldri ble bygd, vil bygget være framført til et moderne arkitektonisk uttrykk. Da vil bygget presentere seg som en arkitekthistorisk gjenstand i seg selv, med innslag fra slutten av 1820-åra fram til dagen i dag.

MUSEETS INNHOLD kan også øynes. Noen vegger skal flyttes og dører skal åpnes, og ennå er det uklart om Riksantikvaren vil fastholde sitt krav om furugolv der byggherren vil ha eik. I så fall vil de raskt bli nedslitte og derfor meningsløst. De faste utstillingene med modeller og tegninger vil bli plassert i sidefløyen mot Revierstredet, mens Fehns paviljong, som får navnet Ulltveit-Moe-paviljongen etter gaven på 37 millioner, vil huse de skiftende utstillingene. Her vil bli store og små møterom og en festsal så lys og rommelig at den må bli ettertraktet som konsertlokale. Gullhvelvet der Ole Høiland brøt seg inn - opplagt det mest originale rommet i huset - vil beholde sin ubåtaktige form og gi rom for små utstillinger. Og når det hele endelig er ferdig, bør Sverre Fehn få sitt navn på en metallplate ved inngangen, sammen med den første arkitekten i det demokratiske Norge, Chr. Grosch.