Bank eller butikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag kveld, rett før åtte, kommer en forespørsel fra barneværelset (7). Det dreier seg om en siste telefonsamtale før lyset slokkes. Det er viktig, oppringningen skal gå til bestekameraten (7) som går på en annen skole. Jeg sier ja.

– Er Sander der?

Pause.

– Sander? Vil du starte butikk med meg?

– (...)

– Jeg sa: «Vil du starte butikk?» Eller jeg mente kiosk – k- i- o- s- k?

– (...)

– Jeg mente ikke i morgen. Jeg mente på lørdag. Vi trenger tepper og kasser. Du tar med teppe. Vi skal selge pokemonkortene og pokemonfigurene mine, drikke og kake. Jeg har en som heter Even. Han skal selge kaker. Du kan selge drikken, og da kan du få pengene for all drikken. Even får pengene for kakene. Jeg tar pengene for resten. Greit?

–  (...)

– 150 kroner?

– (...)

– 30 for de små. Eller 20 da.

–  (…)

– Hæ? Nei, jeg sa 20 kroner. Ikke hundreogtjue. Tjue. Du vet at det er sånn at flere vil kjøpe billige ting. Er det greit? Har du noe mer å si nå, eller kan jeg legge på?

– (...)

– Hva sier du? Øl? Hvorfor det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Jeg må tjuvlytte. Forklaringen viser seg å være at selv ikke et stort skilt med «Utrolig mange billige ting helt utrolig til salgs, nesten som sjopping», kan vise seg å være nok for voksne menn. Kanskje kjøper de ingenting, hvis kiosken ikke selger øl.)

– Ja vel, god idé. Hvor mange ølflasker tar du med? Fire? Sånne små som sitter sammen i en papp, liksom? Ok, veldig bra. Vi kan pante flaskene etterpå også. Forresten: Kanskje du skulle ta med store flasker i stedet? Jeg tror man får to kroner for hver av de store. Minst. Du, Sander, en ting til: vet du hvorfor vi skal starte kiosk?

– (...)

– Penger til fattige barn? Nei, vi skal ikke gi pengene til fattige barn, vi skal kjøpe Star Wars lego!