Mandag kveld, rett før åtte, kommer en forespørsel fra barneværelset (7). Det dreier seg om en siste telefonsamtale før lyset slokkes. Det er viktig, oppringningen skal gå til bestekameraten (7) som går på en annen skole. Jeg sier ja.
– Er Sander der?
Pause.
– Sander? Vil du starte butikk med meg?
– (...)
– Jeg sa: «Vil du starte butikk?» Eller jeg mente kiosk – k- i- o- s- k?
– (...)
– Jeg mente ikke i morgen. Jeg mente på lørdag. Vi trenger tepper og kasser. Du tar med teppe. Vi skal selge pokemonkortene og pokemonfigurene mine, drikke og kake. Jeg har en som heter Even. Han skal selge kaker. Du kan selge drikken, og da kan du få pengene for all drikken. Even får pengene for kakene. Jeg tar pengene for resten. Greit?
– (...)
– 150 kroner?
– (...)
– 30 for de små. Eller 20 da.
– (…)
– Hæ? Nei, jeg sa 20 kroner. Ikke hundreogtjue. Tjue. Du vet at det er sånn at flere vil kjøpe billige ting. Er det greit? Har du noe mer å si nå, eller kan jeg legge på?
– (...)
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
