Bank i bordet

Sentralbanksjef Kjell Storvik ser ut som en embetsmann fra før parlamentarismens tid. Han utråler en verdig pessimisme som står til bankens budskap. Han lar alle smil fare når han henvender seg til regjeringen, partene i tariffoppgjøret, og til oss alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For ingen sentralbanksjef bør si at «det går godt». Han skal være bærer av den ideelle protestantisme: Intet er gratis, og der er straff å få ved det første tegn til glede, og ulykke ved neste sving. Det gjelder også i en tid da arbeidslivet blomstrer, eierne tar ut kjempegevinster og lederne mesker seg med saftig kost og vin. Det er derfor en formidabel pedagogisk oppgave sentralbanksjef Kjell Storvik står overfor når han ved starten av lønnsoppgjøret forteller at nå kan det gå riktig ille hvis ikke bremsene settes på. Det er bare en måneds tid siden han sa det samme. Og det han i virkeligheten sier er at partene i lønnsoppgjøret må vise tilbakeholdenhet ved forhandlingsbordet.

  • Problemet med selve sentralbanksjefrollen er at det alltid synes å være slik. Når det er nedgangstider, kommer ikke optimismen automatisk. Da gjelder det å sette tæring etter næring. Nå, når det går så det suser og arbeidsløshetskøene er kortet ned til det minimale, er det fare for det som med en enkel metafor heter «overoppheting». De gode tider frister til for store lønnspåslag og dermed for dyre produkter på de markeder der varene møter konkurranse.
  • Slik blir det alltid sammenheng i sentralbanksjefens bekymringer. De er vedvarende og konsekvente. Så kan man spørre: Lytter partene til ham og hans ord? Og da er svaret: Ikke mer enn de føler de må. I går var alle organiserte interesser fra NHO til LO og de bankansattes forening raskt ute og sa at rentehevingen som etterfulgte de bekymrede uttalelsene til pressen, ikke var større enn man hadde ventet. Den vil i hvert fall ikke påvirke partenes forhandlinger. Og finansministeren gjør jo som departementet vil, som nesten alltid er litt mindre enn det Norges Bank vil.
  • Men jeg tror likevel Norges Bank står sterkt som aktør i den norske offentligheten. Min forestilling om Norges Bank er selvsagt preget av en landsens fortid med Nikolai Rygg og Gunnar Jahn som bankens toppsjefer. Da ble det strammet til, da. Men overhodet gjelder det at Norges Banks stilling er nært knyttet til sentralbanksjefens personlige autoritet. Det er ut fra en plattform som generell politisk og moralsk veileder sentralbanksjefen kan utøve sin gjerning som rikets Kassandra som sier det vi ikke liker å høre. Og da må det sies: Det sto en spesiell respekt av Rygg og Jahn, Erik Brofoss, Knut Getz Wold og Hermod Skånland allerede før de akslet banksjeftrøya. Storvik har måttet sy sin selv. Han ville jo ikke engang bli sentralbanksjef.
  • Men autoriteten henger nok også i en viss grad sammen med institusjonens plass i Norges-historien. Den oppfattes som ledd i frigjøringsverket i 1814, alle skolebarn har lært om sølvskatten og de tårer som ble felt da Banken fikk inn lysestaker fra Bogstad og øser og boller fra Jarlsberg. Norges Bank er, slik sett, en av statsmaktene. Med Norge i sitt navn bærer den bud om at den ivaretar nasjonale interesser. Dette når olympiske høyder når banken må kjøpe eller selge valuta for å holde internasjonale spekulanter og valutahaier stangen. Da er det landets stolthet det står om, krona.
  • Nå er det vår tur til å bidra til sølvskatten, skal vi tro sentralbanksjefen. Men da er det også et spørsmål om hvilken sparekapital av autoritet banken har opparbeidet. I en tid da markedet styrer mer enn før, tror jeg Norges Bank som alle andre sentralbanker, omfattes av større tiltro og mer interesse enn noen gang. Valutaen er stabil, inflasjonen er mindre enn noen i generasjonen under 30 har opplevd. Noen må ha fått dette til. Og siden økonomien er mindre styrt av regjeringene enn før, så er det kanskje Norges Bank?
  • Svaret er naturligvis nei. Ja, ofte er det slik at det motsatte skjer av det banken ønsker å få til. Ikke minst gjelder det når banken går ut for å forsvare krona. Det er alltid et signal om at kursen ikke er riktig, har professor Preben Munthe sagt. Bankens tiltak virker da mot sin hensikt. Nå er det hele den norske økonomi det står om. Da kan sentralbanksjefen bare formane og råde. Men skal vi tro de skyhøye forventningene om lønnsøkning, taler Kjell Storvik for døve ører.