Bank i by'n

Jeg hadde bankdag hver 27. august. Da skrittet jeg de femti meterne bort til Inderøy Sparebank, der sjefen selv, Lornts Banken, eller kasserer Gran tok imot kronene jeg hadde fått på bursdagen dagen før. Innskuddene var små, men det var også utlånene. I dag er både banken og de to bankmennene bare et minne: De er en del av etterkrigstidas hovedstrøm i bankvesenet: Fusjon i en endeløs rekke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For selv om det vekker oppsikt når Kreditkassen, Fokus og Postbanken vil slå seg sammen, gjør de ikke noe annet enn det hundrevis av banker i Norge har gjort siden krigen. Små lokale banker er slukt av større regionale, og de regionale er blitt slukt av de sentrale. Både Kreditkassen og Fokus er i seg selv resultat av denne lange linjen i vår finansnæring. Det meste har gått uten stor nasjonal oppmerksomhet. Men nå begynner de å bli så store at de vekker politisk interesse.

  • Det er nok et visst element av stormannsgalskap bak alle fusjoner. Det er med banksjefer som med keisere, det er vanskelig å slå seg til ro med det territorium man besitter. Men vi skylder også bankfolkene å ta dem på deres ord når de hevder at det er en rasjonalitet bak. Spørsmålet er: Hvem tjener på fusjon? Den konvensjonelle visdom er at pengene tenderer mot sentrum når store banker sluker de små. Men ifølge Knudsen, Lange og Nordviks bok om Kreditkassen, «Mellom næringsliv og politikk», er det omvendt: Pengene går den andre veien, til distriktene.
  • Det er også vanlig å si at bankfusjoner ikke er til fordel for kundene. Men hvis det er slik at kostnadene blir mindre ved store sammenslutninger enn ved små, blir det jo enten billigere tjenester eller større fortjeneste til bankene etter en fusjon. Og det er ingen tvil om at fusjonsbølgen i etterkrigstida har ført til færre bankfolk, flere tjenester og større pengesummer. Kostnadene må ha blitt mindre for hver transaksjon. Aldri har rentemarginene vært så små som i dag.
  • Men i den norske virkeligheten er det alltid skepsis til dem som vokser. Særlig er det skepsis til de store som representerer sentrum. Defor må slike fusjoner sukres med smågodt. DnB måtte love at hovedkontoret skulle bli i Bergen for å gjøre fusjonen salgbar i Bergen. Den nye «Postkassa» skal ha sitt hovedkontor i Trondheim. Det var et agn så fristende at selv Senterpartiet glemte all smådriftsideologi og slukte det i et jafs. Spørsmålet er selvsagt hva slags datostempel dette arrangementet har. Men jeg antar at når det først bygges et hovedkontor for den nye banken i Trondheim, så har man minst et tiårsperspektiv på det. Men selvsagt vil mange funksjoner også befinne seg i Oslo, der både Finansdepartement, Bankinspeksjon, Norges Bank og mye annet interessant for bankfolk befinner seg.
  • Nå er det jo ikke så viktig hvor konsernledelsene er i den teknologiserte og globaliserte verden. De store transaksjonene skjer jo i alle fall på et annet plan, og de små kan vi etter hvert gjøre over telefonen. Den nye konsernsjefen Tom Ruud, som har en viss tilknytning til stiftsstaden fra sin studietid på NTH, har allerede etterlyst direkte fly fra Værnes til London. Det er jo der, foran det forhenget vi andre sitter bak, at moderne konsernledelser har hovedkontor.
  • Oslo blir aldri noe internasjonalt finanssenter. Derfor kan en storbank i Trondheim like gjerne rette sin internasjonale virksomhet mot Stockholm, London eller Frankfurt. Men etter hvert vil selvsagt også trøndersk tungemål dominere i korridorene på hovedkontoret, slik det er siddismålet som preger Statoils hovedkontor i Stavanger. Hvis etableringen blir en suksess, kommer det kanskje snart en teknisk-finansiell linje ved NTNU med et intelligensmiljø for sivilingeniører i bank. Et par av dem har jo vist at de er gode med tall, også slike som står foran komma.
  • Jeg sviktet Inderøy Sparebank til fordel for Kreditkassen da jeg fikk studielån på Blindern i begynnelsen av 1960-tallet. I en viss forstand betyr fusjonen at jeg flytter hjemover mot Trøndelag. Nå ser nok ikke «Postkassa» tungt hen mot mine beskjedne sparepenger. Inntjeningsmulighetene ligger i de store transaksjonene for næringslivet, der marginene er små, men kronene mange. Og etter at bankenes filialer har tatt preg av først og fremst å være venterom, er det vel tid også for meg å ta spranget til bankteletjenester. Men da blir det likegyldig hvor hovedkontoret eller filialene ligger. Hovedpoenget er at jeg får summetonen og at det er dekning på kontoen. Da har jeg bankdag hver dag, døgnet rundt.