Bankene må bli festbremser

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens tunge uværsskyer fortsatt ligger over verdensøkonomien, diskuterer finanstopper og politikere i internasjonale fora hvordan verden kan unngå en ny økonomisk krise når denne en gang er over. Lærdommen så langt er at det som skapte krisa var en overoppheting av økonomien som skapte bobler, som så sprakk. Finanspolitikken og pengepolitikken (les: statsbudsjettene og rentefastsettingen) var ikke sterke nok våpen til å stanse veksten i utlån. Visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad sa i forbindelse med framleggelsen av rapporten «Finansiell stabilitet 1/09» at markedene hadde vært preget av eufori. Det betyr som kjent en tilstand av sterk lykkefølelse, omtrent slik man kan føle etter et par-tre glass sjampanje. Bankene fortsatte å fylle opp glassene. De opptrådte medsyklisk.

Den behagelige rusfølelsen fortalte det store flertallet av oss at himmelen var nesten skyfri. Det var bare å pøse på for banker og andre finansinstitusjoner. De tjente penger på sine utlån. Og inntil det smalt, hadde også låntakerne følelsen av at de tjente på å ta lån, ettersom deres viktigste investeringsobjekter steg i verdi. Boligprisene steg. Næringseiendommer steg. Oljeprisen steg. Aksjekursene steg.

I mange gode år var kredittveksten på over 10 prosent. Når lønnsveksten samtidig var under halvparten kunne kyndige forutse at dette kunne komme til å gå galt. Men det er ikke sikkert vi hadde unngått finanskrisa selv om vi hadde visst det vi vet nå, sa visesentralbanksjefen i går. Det er fordi det tar så lang tid fra man erkjenner et problem til man får satt i verk tiltak og reguleringer internasjonalt. Og det må til i et globalt finansmarked. Det er slike reguleringer man nå diskuterer i Det internasjonale pengefondet,

i G20-landene, i EU, i Norden og i alle land som er rammet av finanskrisa. Man trenger mer enn nøkterne statsbudsjetter, god balanse i statenes økonomi og aktiv rentepolitikk fra sentralbankenes side for å holde markedene i ørene. Man må hindre at finansinstitusjonene fyrer opp. Man trenger reguleringer – såkalte motsykliske tiltak. Man må ha regler som gjør at bankene strammer til når det er fest og institusjoner som ser til at det skjer: Makrotilsyn.

Slikt er aldri populært. Men det er åpenbart nødvendig. Og politikere og sentralbanker må kjenne besøkelsens tid. Tida bør, ifølge den samme visesentralbanksjef, være romslig nok. Verdensøkonomien går fortsatt utforbakke. Utflating og mulig omslag ventes ikke før muligens i annet halvår neste år. Det til tross for at det er tilløp til lysglimt nå. Det er lettere å få lån nå enn i desember, både for banker og dem bankene låner ut til. Boligprisene har, i hvert fall midlertidig, steget noe. Aksjemarkedet har bedret seg betraktelig siden Norges Bank la fram den forrige rapporten om «finansiell stabilitet» før jul i fjor. Men det skal bli verre. Anslagene over vekst og fall i verdensøkonomien er justert ned. Bankenes utlånstap øker. For norske eksportbedrifter er markedene tørket inn. Ledigheten vil stige.

Rentekuttene fra Norges Bank gjøres hovedsakelig av hensyn til bedriftene som slik hjelpes til å betjene sin gjeld. Men det synes uunngåelig at arbeidsledigheten fortsetter å stige. Finanskrisa har gått over til å bli en realøkonomisk krise. Og for å unngå at dårligere realøkonomi igjen skaper en ny finanskrise, ber sentralbanken nå bankene om å styrke sin soliditet. «Dere må ruste dere til dårligere tider», er beskjeden som sendes ut både fra Finansdepartementet og Norges Bank. Potensialet for utlånstap er stort. De vil øke når stadig flere bedrifter går konkurs. Norges Banks worst case-scenario viser at bankenes tap kan bli på størrelse med det de var under bankkrisen i 1990-92.

Av liknende grunner sitter internasjonale strateger nå og vurderer tiltak som skal forhindre en ny karusell. Det må ofte en krise til før slike anstrengelser gjøres. Det var etter Wall Street-krakk i 1929 med etterfølgende økonomisk krise og massearbeidsløshet at den svenske finansminister Ernst Wigforss i 1933 la fram sine revolusjonerende planer som ble forløperen til folkhemmet og de europeiske velferdsstater. Sverige ble forbilde for andre land. Og i 1941, under andre verdenskrig, fikk William Beveridge i oppgave å utarbeide forslag til nye og omfattende trygdesystemer som i framtida skulle eliminere sosial nød, massearbeidsledighet og uro, altså årsakene som hadde utløst fascisme, nazisme og krig. Og det var fremdeles krig da de seirende makter i 1944 samlet sine representanter i Bretton Woods for å etablere internasjonale finansinstitusjoner som skulle temme markedenes galskap i tiåra etter krigen.

Nå tenker toppene igjen så det knaker. Formodentlig til vårt felles beste, inntil de grådigste kapitalistene igjen lurer verdens politikere.