Bankens gjestebud

Regjeringer kommer og går, festen består.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er et seiglivet rykte om Norges Banks årsmiddag, som ingen vil bekrefte eller avkrefte. Det trengs heller ikke. Bare at ryktet har oppstått og fått leve videre sier mye om middagens status i maktens uskrevne adelskalender.Det handler ikke om en skandale, eller en konspirasjon. Ingen har gått hjem med feil milliardær, eller inngått langsiktige rentekontrakter med sentralbanksjefen over avec\'en. Nei, dette ryktet handler om noe langt skumlere.

Et eller annet sted bak sentralbankens lukkede dører sitter en dame, hvis eneste oppgave er å følge fluktuasjoner i maktmarkedet med tanke på bordplasseringen under årsmiddagen. Siden stillingen er så topphemmelig at damen offisielt ikke eksisterer - trolig for å avverge bestikkelser og trusler - vet heller ingen hvilket rankingsystem hun opererer med. Trolig er det mer avansert enn Fifas, hvor Norge i to sekunder var foran giganter som Tyskland og Argentina (omtrent som at Kristin Halvorsen skulle rangere over Gerd-Liv Valla), men ikke fullt så fintfølende som petroleumsfondets etiske barometer.

Hvert år medfører protokolldamens analyser til rokeringer og utrenskinger, som knapt er synlig for det blotte øye, men som raskt avsløres av kremlologene. Hvem er ute, hvem er inne? Hvis du ikke er sikker, får du den tabloide dommen i avisene neste dag.Ingen er så avgått som en avgått statsråd, sies det, og derfor er deres status enkelt definert. Organisasjonene fordeles også etter kjøttvekta. Da er det verre og mer interessant med sivilistene som skal besitte plassene rundt dem. I første rekke bord tre og fire, hvor henholdsvis statsministeren og sentralbanksjefen er vert. Blir du kallet dit, er du blant de aller ypperste. Lenger utover i tallrekken, er det mer et spørsmål om sammensetning. Du vil ikke være på bord med altfor mange som er himmelfalne over å bli invitert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enhver som deltar i middagen og ikke minst verten selv, vil advare mot å lese for mye inn i bordplasseringen. Det er en årlig øvelse i pressen som alle anstrenger seg for å smile overbærende av. Men gjestelisten forteller at lite er overlatt til tilfeldighetene. Dette er den til enhver tid rådende eliten innen næringsliv og økonomi, akkurat som på NHOs årsmiddag. Motstykket er Aschehougs hagefest og Fafo-festen, som samler den kulturelle og intellektuelle kapitalen. Regjeringer kan komme og gå, men disse festene består. Av et par tusen nordmenn som aldri mister grepet. Arbeidsdelingen er klar; den ene tar seg av pengene, den andre debatten.

Mens regjeringsskifter i større land fører til en synlig endring både i det profesjonelle og sosiale liv, er maktbastionene i Norge relativt upåvirket av hvem som holder til i Regjeringskvartalet. Enten det er Per-Kristian Foss eller Kristin Halvorsen som har sentralbanksjefen til bords, er det stadig Johan Andresen jr og Stein Erik Hagen som bedømmer rikets tilstand fra den røde løperen. En SV-leder går ned på høykant med kongekrabbene når selskapet motvillig har akseptert at de rødgrønne verken vil legge ned børsen, eller stanse oljeboring i nord. Da kan det fortsatt være artig sånn litt utpå kvelden å forklare finansministeren om globaliseringens realiteter, slik de ser dem. En nær-sosialt opplevelse.Om et halvt år skal finansministeren stå på plenen til Fafo og bli angrepet av Attac fra motsatt flanke. Det er ingen tvil om hvor hennes sympatier ligger, det er heller ingen tvil om hvem som legger premissene for hennes styring.

Washington is a company town, sies det om verdens mektigste by. Når presidenter går, tar han ikke bare med seg kabinettet, men hele administrasjonen og øverste ledelse i departementene. Det politiske maktskiftet tipper også maktbalansen blant lobbyister, journalister, tenkesmier, akademia og i næringslivet. Ja, selv i selskapslivet merkes det hvem som bor i Det hvite hus. Det samme skjer i stor grad i Storbritannia og på kontinentet.I Norge er vi ikke mange nok til å ha et slikt velfungerende maktmarked. Tordenskiolds soldater fortsetter å marsjere rundt bordene uavhengig av hvem som er general. Dermed er det ikke lett å trenge inn i de sluttede rekkene, verken for annerledes tenkende, eller minoriteter. Riktignok er det etter hvert kommet en del kvinner til de 250 på Grand Hotel, men ellers har ikke gjestelisten forandret seg stort siste tiåret. Den mest synlige forandringen er tilstrømningen av pengefolk på bekostning av direktørsjiktet. Men dette er ikke akkurat noe Babettes gjestebud.

Justeringene på Norges Banks gjesteliste følger sentralbanksjefens rentepolitikk; «små, ikke hyppige skritt». Det svekker dessverre ryktet om protokolldamen på bakrommet. Jobben ser ut til å ha vært unnagjort på en formiddag. På den annen side, hvis ryktet ikke er sant, kanskje det er en god idé.