Banket på plass

Vær forsiktig med hva du ber om. Du kan få det, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var en svett gjeng som møtte til enda en høring om finanskrisen på Stortinget i går. I dagevis hadde bankfolket klaget over regjeringens krisepakke, og utpå formiddagen mandag gikk det mot fullt opprør og krise for krisepakken. Den ene banken etter den andre sto fram og hevdet at de ikke kunne benytte seg av myndighetenes livreddende tiltak.

Oppildnet av skriveriene om DnB NOR-sjefens SMS-utveksling med statsministeren, gikk konkurrentene langt i å beskylde myndighetene for å ha latt seg diktere av den forkjælte storbanken. Den lille Sparebanken Bien, med hovedkvarter bare et steinkast fra høyblokka, følte seg oversett, og på Sørlandet ville det nærmest bli pengetørke hvis pakken ikke ble sendt i retur og pakket om.

Det skal godt gjøres å lage krise midt i en av tidenes finanskriser, men de norske bankene var i ferd med å gjøre det. Kanskje enkelte ble forført av at de endelig ble hørt, men det var også problemet. De ble hørt, høyt og tydelig. Etter å ha mistet det første toget, kjørte opposisjonen på bankenes misnøye. Fremskrittspartiets formann Siv Jensen truet med både utsettelse av krisepakken og bonusnekt til bistandsbanker.

Oops, det var ikke akkurat det bankfolket hadde tenkt seg. En ting er å få ut litt damp i en opphetet situasjon. Noe helt annet å bære ved til bålet.

Under høringen i går ettermiddag var lederen i Finansnæringens Hovedorganisasjon, Arne Skauge, som tidligere hadde vært kritisk til DnB NORs alenegang, med ett så rund og ansvarlig i formuleringene at man skulle trodd han hadde fått manus fra sitt gamle embetsverk i Finansdepartementet. Da Lars Sponheim spurte om det var slik at «det som er bra for DnB NOR, er bra for landet», svarte Skauge diplomatisk at det var selvsagt ikke bra om storbanken fikk særfordeler, men, ja, jo, det var i grunnen viktig for hele flokken at bjellesauen var frisk og rask. Alle hans medlemmer var for pakken, bare så det var sagt. Lederen av Sparebankforeningen Arne Hyttnes mente dessuten at de fleste sparebanker kunne benytte seg av tiltakene, i motsetning til hva som var blitt hevdet, og hvis man bare fikk på plass overgangsordninger for resten, var man fornøyd. De kommer nok.

Noen hadde snakket sammen. Igjen. Det skjer som kjent i næringslivet, og. Det var tross alt bedre å godta en eventuell konkurransevridning, som man ennå ikke hadde oversikt over, enn å forsterke krisen ved å utsette tiltakene. Det hastet. Krisepakken hadde ikke kommet en dag for tidlig. Og man visste hva man hadde, ikke hva man kunne få, som en sa med henvisning til den gryende debatten om å stille krav til banknæringen som takk for hjelpen.

Nå er det vel få banksjefer som kommer til å motta noen bonus å skryte av de nærmeste åra, men bare tanken på ytterligere reguleringer fikk bankene til å ryste litt ekstra i rentefoten. I motsetning til flere av de utenlandske krisepakkene, er den norske relativt udramatisk for bankvesenets selvstendighet. Staten går verken inn på eiersiden eller med direkte støtte denne gangen og stiller derfor ingen andre krav enn rent forretningsmessige. Det er ikke skattebetalerne som betaler pakken, slik flere politikere med Jensen i spissen har hevdet. Det er bankene selv. Det er noko for noko.

I finansmarkedet var dessuten folk bekymret for hva oppstyret rundt DnB NOR og krisepakken ville bety for tilliten internasjonalt. Normalt ville debatten om samrøre mellom politikk og næringsliv holdt seg innenfor grensen, men nervene er på høykant for tida, og den minste støy kunne få folk der ute til å spisse ørene. Som det også ble sagt: Tillit til den enkelte finansinstitusjon er avhengig av tillit til institusjonens hjemland. Det kan jo Jens Stoltenberg ha i minne neste gang han har tenkt å sende en aktør SMS i krisetid og utide.

I løpet av et døgn snudde derfor oppmerksomheten tilbake til den virkelige krisa. Øvelsen var likevel ikke bortkastet. Mens regjeringen tidlig var ute for å avdramatisere krisas ringvirkninger inn i norsk økonomi, går det sakte opp for nordmenn at vi langt ifra lever i en lukket pengebinge. Bankene er solide, men uten likviditet og langsiktig funding kan de gå over ende likevel. Da industrilokomotivet Hydro la fram tredjekvartals resultatet i går bar det allerede sterkt preg av nedgangstidene, og Eivind Reiten varslet kutt og permitteringer.

Det er krise nå, var avskjedshilsenen utenfra til finanskomiteen i Stortinget i går. Etter et døgns krisemaksimering fant man ut at det var mer enn nok krise å ta av uten at man trengte å lage en selv.