Banket ut

Bankkrisen kan få alvorlige konsekvenser for sexlivet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et par år etter den norske bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet var finansminister Sigbjørn Johnsen i London City for å snakke til internasjonale finansfolk om norsk økonomi. Stemningen var avslappet, utsiktene var gode og Johnsen snakket om Drillos. Det var da en mann i mørk dress reiste seg og presenterte seg som fondsforvalter for Church of England. Han var sterkt kritisk til statens engasjement i norske banker, ikke minst nullingen av bankaksjene.

Å, herregud, sukket salen, en møteplager. Men plutselig rettet folk seg opp da mannen utbroderte konsekvensene av statens inngrep:

– Etter det fikk jeg naturligvis problemer med å ha sex med kona mi siden du hadde kuttet av meg ballene og stappet dem ned i halsen på meg.

Slik kan det gå selv for kirkens menn når pengene ut av kisten renner. Mange mente den gangen at det var typisk norsk sosialdemokrati å redde kapitalen fra seg selv, men i helgen skjedde noe av det samme i USA da sentralbanken bidro til at investeringsbanken Bear Stearns slapp unna konkurs. Sentralbanken garanterte for «råtne» lån til en verdi av 30 milliarder dollar og dermed tok JP Morgan over boet for mindre enn hovedkontoret på Manhattan er verdt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kritikken mot den amerikanske sentralbanken kommer nå med motsatt fortegn. Den amerikanske finansministeren er tidligere toppsjef i Goldman Sachs, og kritikerne mener det er typisk Bush-kameratene å redde sine egne, mens de ikke gjør noe for vanlige borgere som blir drevet fra gård og grunn i hopetall om dagen. Noen mener dessuten at myndighetene overtar bankenes «moralske risiko», og at bankene dermed er villig til å ta enda større risiko, fordi de vet at de vil bli reddet hvis det skulle gå galt.

Men sentralbanken driver som vanlig ikke veldedighet. Frykten for at bankkrisen skal spre seg gjør at både amerikanerne og den britiske sentralbanken har bidratt med kreditter og garantier de siste dagene. Rykteflommen på Wall Street og i City truer nå flere banker, og rykter om trøbbel er nok til å kvele selv relativt friske finansinstitusjoner. Likviditet er som oksygen for bankene, og uten tillit skrus oksygentilførselen av.

Fra 1930-tallet er bildet på nedgangstider køene utenfor bankene av fattige kunder som vil ta ut sparepengene sine. Det bildet kan dukke opp igjen, men for de store finansinstitusjonene er det kolleger i dress og slips som truer. I New York Times i går ble det til og med spekulert i om JP Morgan selv sto bak ryktene som sendte Bear Stearns inn i en dødsspiral. Nå rammer ryktene en annen bank, Lehman Brothers, og slik kan hviskeleken fortsette.

Den økonomiske teorien om «moralsk risiko» blir likevel trukket fram som årsaken til fallet. Det vil si, alle fra huskjøpere til toppsjefer glemte at enhver investering har en risiko man er forpliktet til å ta med i regnestykket. Her blir også våre landsmenn i nordlandskommunene stadig nevnt som eksempel på hvordan massepsykosen spredde seg fra Midtvesten til nordnorske bygder. Alle trodde eiendomsmarkedet ville fortsette å stige i verdi.

Når markedet truer med kollaps, må selv George W. Bush legge sin ideologiske overbevisning til side og gripe inn. Verken han eller britene har råd til å vente på at markedet skal gjenvinne balansen og lege seg selv. Da får heller kona til Church of Englands fondsforvalter leve i avholdenhet en stund.