Barack Obamas krig

President Obama har utpekt Afghanistan til hovedfront i krigen mot terroristene. Snart vil han ha mer hjelp, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

WASHINGTON (Dagbladet): President Barack Obama har valgt sin krig. I innsettelsestalen sa han at «Vi skal starte en ansvarlig tilbakelevering av Irak til dets folk, og tvinge fram en hardt tilkjempet fred i Afghanistan». I valgkampen mot John McCain var en av de faste formuleringene at krigen i Irak «tok øynene våre vekk fra ballen». «Ballen» er Afghanistan som sammen med Wasiristan i Pakistan ifølge Obamas analyse er der hvor krigen mot de ansvarlige bak terrorangrepene den 11. september 2001 må utkjempes og vinnes.

På sin andre fulle arbeidsdag i Det hvite hus utnevnte han Richard Holbrooke til sin og utenriksminister Hillary Clintons spesialutsending til Afghanistan og Pakistan.

Holbrooke skapte seg sitt renommé som forhandler og diplomatisk hardhaus på Balkan midt i 1990-åra. Han fikk mye beundrende omtale for sin robuste håndtering av Slobodan Milosevic under prosessen som tvang fra Dayton-avtalene om Bosnia og Hercegovina i november 1995.

Afghanistan er med sine 32 millioner innbyggere fordelt på 34 autonome provinser en mye større utfordring. Gjennom 2000 år har den ene okkupanten etter den andre måttet trekke seg tilbake. Ingen har lyktes med å gjøre landet til en nasjon med en regjering som har innflytelse utenfor hovedstaden Kabul, kultursenteret Kandahar og et par andre enklaver. Gjennom alle kriger og okkupasjoner er Afghanistan forblitt et løst konglomerat av regionale familiedynastier. Slik er det også i dag. Bush-marionetten Hamid Karzai beveger seg sjelden utenfor sitt tungt bevoktede presidentpalass i Kabul. Han er uvillig til å sette i gang noe som kan endre på den urgamle maktstrukturen i landet.

Karzai er valgt for en periode på fem år som løper ut i oktober. Han stiller til gjenvalg, og siden presidentvalget i realiteten avgjøres av et tjuetall familier, eller klaner, gjør han ikke noe som rokker ved klanenes makt. Blant annet derfor er Afghanistan, sju år etter at Taliban trakk seg ut av Kabul, stadig en gjennomkorrupt narkostat til tross for at USA og NATO har 60 000 soldater stående i landet med mandat fra FN til å få landet på fote slik at det ikke på nytt blir et fristed for terrorgrupper og islamittiske ekstremister.

Det spekuleres på om George Bushs siste FN-ambassadør, Zalmay Khalilzad, kommer til å stille som motkandidat til Karzai. Zalmay Khalilzad oppfyller grunnlovens krav om at presidenten må være muslim og født i Afghanistan. Han er født i 1951 i Mazar-i-Sharif, og ble amerikansk statsborger i 1984. Den militære situasjonen i Afghanistan er en slags moderne skyttergravskrig. NATO og amerikanerne sender større og mindre styrker ut fra sine befestede garnisoner og angriper Taliban-mål i grenseområdene mot Pakistan sør i landet. Taliban forsvarer seg, og trekker seg tilbake, eventuelt helt inn i Wasiristan i Pakistan. Når NATO er tilbake i sine forlegninger, siver Taliban gradvis tilbake inn i landsbyene. Det er en utmattelseskrig uten en seier i sikte for noen.

I valgkampen lovet Barack Obama å øke de amerikanske styrkene i landet med to brigader, som er 7000 soldater. Det er altfor lite til å endre den militære situasjonen. Nå snakkes det i stedet om å overføre 30 000 amerikanske soldater etter hvert som tilbaketrekningen fra Irak kommer i gang. Men det er også for lite til å kontrollere mer enn enkelte enklaver i landet, og rokker verken ved maktstrukturen eller narkoøkonomien.

Det er en god illustrasjon på situasjonen at den viktigste transportveien for narkotikalastene ut til Europa og USA går gjennom det området som Norges største militære styrke i landet skal stabilisere og kontrollere i nordvest. Heller ikke de norske styrkene gjør noe mer enn det rent symbolske for å forstyrre narkotrafikken som er ryggraden i landets økonomi.

Suksess eller fiasko i Afghanistan kan definere Barack Obamas presidentskap. Richard Holbrooke reiser snart til regionen, og han vil øke presset både på Karzai i Kabul og på den ustabile regjeringen til Asif Ali Zardari i Islamabad. Men det varer neppe lenge før Holbrooke innfinner seg i NATOs hovedkvarter i Brussel med krav om en betydelig økt innsats fra medlemslandene både av militær og sivil art i Afghanistan.

Det er ikke bare det norske SV blant regjeringspartiene i NATO-land som må vurdere om de er like mye imot krigen nå som den ikke lenger føres av George W. Bush, men er Barack Obamas førsteprioritet i kampen mot både Taliban og al-Qaida.