I det teokratiske Iran risikerer du å bli steinet for utroskap. Også annen såkalt utukt kan føre til dødsdommer avsagt av dommere som er mer prester enn jurister. Det er først og fremst dypt tragisk for dem som rammes direkte av denne justis fra den mørke, uopplyste middelalder, dernest for alle andre iranere som lever i et samfunn underlagt et slikt rettsregime.

Et samfunn som utmåler straff for seksuelt utroskap og derved gjør borgernes seksualliv til et samfunnsanliggende, avslører at det er tilbakestående og uopplyst. Når straffen er døden for denne ikke-forbrytelsen, forteller det om avskyelig brutalitet i et pervertert rettsvesen.

Dødsstraff er i seg selv barbarisk, uansett hvordan henrettelsen skjer. Men steining, som også har sin plass i den kristne bibelen, utsetter den dødsdømte for en særlig langsom og pinefull død. At de fanatiske troende som er bødler når en henrettelse skjer ved steining, styrkes og såkalt lutres i sin tro, understreker vanviddet.

I går kom meldingen om at høyesterett i Libya opprettholder dødsdommene mot de palestinske og bulgarske helsearbeiderne som arbeidet ved sykehuset i Benghazi. De har sittet åtte år i fengsel og er trolig ofre for et justismord. Det er å håpe at et forlik i denne saken åpner for at dødsdommene blir omgjort til fengsel som kan sones i Bulgaria. Men dersom dødsdommene opprettholdes, og de dømte henrettes, blir disse dommene et nytt, opprørende kapitel i historien om en straff som menneskeheten i 2007 ennå ikke er blitt sivilisert nok til å sende på historiens skraphaug.