Bare en papirkrise?

Norge er landet som flyter av honning, men der folket snakker om sin krise. Slik beskrev en svensk kollega stemningen i nabolandet for et par valgkamper siden. I dag måtte han ha tatt mye hardere i. For denne uka har det virkelig vært krise. Igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så ille er det nå stelt med oss at Per-Kristian Foss i går, som avslutning på helvetesuka, gikk i sitt arkiv og hentet fram den forrykte tanken på storkoalisjon med Arbeiderpartiet. En noe mer forsiktig Jan Petersen forsikret at dette ikke var noen friskmelding av Arbeiderpartiet, men han avviste ikke utspillet. Alt er bedre enn Bondevik. Hva slags bidrag til politisk stabilisering dette var, er litt vanskelig å skjønne. Men så skal ikke vi velgere skjønne alt heller.

  • Det er den nye renteøkningen og fallet på børsen som har utløst den sterke ordbruken. Norge er i drift og trenger et stabiliseringsprogram, beskriver Jagland. Noen har til og med minnet om kriseforliket i 1935 og fellesprogrammet i 1945. Det er ikke snaut. Men renta er på samme nivå som for halvannet år siden, da Jagland styrte. Realrenta er 2,1 prosent. I 1992, da Gro styrte, var den 7,2 prosent. Da var det dyrt å låne, da! Når vi vet at den gjennomsnittlige låntaker har en gjeld på 190000 kroner, slik LOs økonomiske kontor forteller oss, da kan det umulig være riktig at lønnsøkningen for folk flest er spist opp av renta allerede. De 300000 låntakerne i Husbanken har fortsatt en rente på 4,2 prosent. I praksis er det gratis lån.
  • Men krakket på børsen? Der står indeksen på samme nivå som for ett år siden. Det er åpenbart et sjokk for markedsgutta at de ikke kan regne med oppgang på 30- 40 prosent i år, slik de er blitt vant til.
  • Så har vi vel en politisk krise, da? Det er mulig, det. Og vi kan raskt få det. MMI-målingen i dagens avis har et klart budskap. Tilliten til Arbeiderpartiet øker i turbulente tider, når partiet er i opposisjon. Kristelig Folkeparti får svi, som naturlig er. Partiet er i ferd med å finne sitt gamle og naturlige leie. Ellers er det rolig. Noen krisestemning blant velgerne er ikke lett å få øye på.
  • Men Arbeiderpartiet har åpenbart fått lyst på regjeringsmakt igjen, og Jagland hilser Høyres samarbeidsutspill velkommen. Det vitner om at Arbeiderpartiet er i det politiske sentrum, sier Jagland, og det har han mye rett i. Takket være hans flittige brevskriving er partiet også i oppmerksomhetens sentrum. Det er der Bondevik skulle være.
  • Jagland kan bli den neste som fører en blokkuavhengig sentrumspolitikk. Det var jo denne balansekunsten Gro behersket, mens Jagland ikke helt fikk det til. For Arbeiderpartiet betyr det at de får støtte fra høyresida i struktur- og næringspolitikken, samt EU, selvsagt, mens de andre partiene skal være med og sikre velferdsstaten. Det gir Arbeiderpartiet handlingsrom.
  • Derfor er det mange som tviler sterkt på partiets vilje til å inngå faste allianser på venstresida, slik SVs nestleder Inge Myrvoll beskrev i en artikkel her i avisa i sommer. Myrvoll har ennå ikke fått svar fra Jagland. Det er en talende taushet. Like mange tviler også på samarbeidsinvitten til den sittende regjeringen, som Jagland kom med denne uka. En tilsvarende invitt i vår viste seg å være verdiløs. Når målet er å regjere alene, slik Arbeiderpartiets strategi fortsatt er, vil en seriøs og langsiktig alliansebygging virke mot sin hensikt.
  • Mer og mer tyder på at dette også er forklaringen på fjorårets mysterium. Da Jagland stilte sitt ultimatum til velgerne og tok konsekvensen av det, regnet hans strateger med at ingen andre skulle klare å danne regjering. De ville komme tilbake og be pent om at han skulle fortsette likevel. Hadde dette slått til, hadde Arbeiderpartiet fått vist for all verden at ingen andre kan styre landet. Norge tilhører Arbeiderpartiet.
  • Det slo ikke til. Men det er ennå ikke for seint hvis Bondevik må kastes for å avverge en krise. Da må man i alle fall ikke dempe krisebeskrivelsen. Det har vi sett denne uka.