Bare kamp om makt

Etter to år med sentrumsregjering framstår norsk politikk mer og mer som en ren kamp om regjeringsmakt og posisjoner. Folk flest merker ikke store forskjellen på Kjell Magne Bondeviks og Thorbjørn Jaglands politikk og forstår ikke hvorfor de skal krangle sånn. Kanskje er det derfor Carl I. Hagen surfer mer stabilt på sin bølge enn noen gang tidligere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politikerne forsøker å sprite opp engasjementet foran valgkampen ved å innføre direktevalg på ordførere som en prøveordning i 20 kommuner. Men det betyr også at de erkjenner at partiene og deres programmer ikke lenger er nok til å vekke begeistring og engasjement. På lokalplan danner dessuten partiene ofte front mot Storting og regjering i felles misnøye over tildelte bevilgninger.

  • Før påsto sentrumspartiene at Ap og Høyre utgjorde en storkoalisjon og at nei-partiene representerte alternativet. Og Ap kunne med en viss rett beskyldes for å ha stjålet Høyres klær. Forskjellen er i historisk perspektiv ofte bare et spørsmål om tempo for gjennomføring av samfunnsreformene. Gro gjeninnførte aldri boligregulering og kringkastingsmonopol etter at hun tok over etter Willoch. Og det var Gros regjering som fikk marginalskatten lavere enn Høyres ambisjon.
  • Med enda større rett må det kunne sies at sentrumsregjeringen fører en politikk som, med unntak av kontantstøtten, er til forveksling lik Ap's. Det tok finansminister Gudmund Restad to måneder å lyde som et ekko av sin forgjenger, Jens Stoltenberg.

Det er også vanskelig å se de store politiske forskjellene i praktisk politikk mellom oljeministrene fra Senterpartiet og Ap. Naturvernforkjemperne driver en like kjærlig krig mot Guro Fjell-anger som mot Thorbjørn Berntsen. Dessuten driver annerledesregjeringen EU-tilpasning i et større tempo enn Thorbjørn Jaglands regjering klarte.

  • Alle partiene har honnørord om gamle og syke, skole og oppvekst, velferd og valgfrihet i sine programmer. Alle vil gi mer til samfunnets svakeste. Alle vil legge forholdene bedre til rette for næringslivet. Alle partiene sluttet uten betenkningstid opp om Natos krigføring mot Milosevic. I går ønsket KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland å lede oppmerksomheten på partiets bankende hjerte for verdens fattigste. Men stort likere enn de andre er ikke KrF her heller, etter to ganger å ha gått med på kutt i bistandsbudsjettet for å få et budsjett i havn.
  • I en tid hvor de enkelte politikeres evne til å kommunisere får stadig større betydning for partienes velgerappell, er det også interessant å merke seg Bondeviks form. Mer enn noen annen politiker er hans prosjekt å samle, framfor å ville. Derfor setter han ned utvalg og kommisjoner i stride strømmer, som også har den egenskap at de reduserer politiske motsetninger. Det var han som først foreslo Per Kleppes sysselsettingskommisjon. Det er han som nedsatte Arntsen-utvalget, som for mange år har satt rammene for framtidige lønnsoppgjør.
  • EU-striden bidro til å holde den politiske interessen ved like lenger enn det innenrikspolitiske kartet skulle tilsi. Debatten om EØS-avtale og EU-medlemskap fikk blodtrykket til å stige i hele befolkningen. Men motsetningene fulgte som kjent ikke partigrensene. I stedet la den grunnlaget for en sentrumsregjering.

Dermed oppsto paradokset at en mindretallsregjering fra Ap, som i mangt og mye var avhengig av støtte fra sentrumspartiene, ble avløst av en sentrumsregjering som i de aller fleste saker burde hatt støtte fra Ap, men ikke får det. Når kampen bare står om makta, stiger behovet for å blåse opp motsetningene ut over sine proporsjoner. Men da synker også troverdigheten.

  • Fraværet av de store substansielle politiske kampsaker er åpenbar. Sosialmedisiner Per Fugelli kunne bedrøvet fortelle sine tv-verter i programmet «Sommerøya», Sigbjørn Johnsen og Matz Sandman, at den eneste politisk knyttede neve han har sett på flere år, var på en reklameplakat på en svensk flyplass for fortsatt taxfree-handel i EU! At eks-statsrådene ikke forsto hans poeng, og straks forsvarte plakatens innhold, understreker bare tidas politiske fattigdom.
  • Det minner meg om oberst Aureliano Buendmas erkjennelse i Marquez' berømte roman «Hundre års ensomhet». Han fikk råd om å moderere sitt liberale partis program slik at det til forveksling ble likt de konservatives som han hadde ført en 20 års blodig krig mot: «Det vil med andre ord si at vi bare skal kjempe om makten».