Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bare må ha det

Hjemstylistene er her.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE ER OVERALT.

Innredningskunstens samuraier med de geniale løsningene er på plass i alle medier. Med spikerpistoler og oppsiktsvekkende farger, med antatt god smak og nyfilte kunnskaper om siste nytt om alt som befinner seg på det kolossale markedet av ting og tang til hus og heim, hage og terrasse. Jeg vet ikke hvor mange former for gulvbelegg forbrukere i dag bør kjenne til for å finne det rette til kjøkkenet, men sjansen for å velge feil synes bare større for hver gang det dukker opp enda en kreativ smarting som er hyra inn for å pusse opp et rom på TV.

MIN MORMOR

møblerte i sin tid etter elementære konvensjoner for hvordan hele møblementer hørte sammen i ulike rom. Spisebordet i spisestua, kjøkkenbordet med enkle pinnestoler på kjøkkenet, salongbord, nips, broderte duker og hardstoppede stoler med elegante bein i salongen. Når jeg ikke får sove, tar jeg turen tilbake til min mormors hus og memorerer møblene, bildene på veggene, mylderet av små skåler og «løpere» i alle størrelser, lyset som faller gjennom vinduene. Hun hadde parkett i stuene og linoleum på kjøkkenet. Alle hadde linoleum på kjøkkenet. Slitasjen på linoleumen forårsaket fantasifulle revner som fikk prege våre inntrykksømme barnesinn på samme måte som sprekkene i tapetet på soveværelset. Sånn var det. Inntil verden plutselig gikk framover og vi fikk vegg-til-vegg-tepper, stråtapeter og møllestuepanel. Min mormors vannkraner var for eksempel aldri noe estetisk tema. Ikke min mors heller.

Å PUSSE OPP

har vært en spesialdistanse for norske etterkrigsfamilier siden den økonomiske utviklingen gjorde to-pluss-tre-seteren, peisen og rødvinsglasset til det oppnåelige kjerneinventaret for folk flest. Ute herjer som kjent høstregnet og vinterstormene. Inne sitter verdens ledende nasjon i å bytte ut kjøkken og bad, trekke om sofaen, male skapdørene og rive ned veggen mellom barneværelsene når ungene har flyttet hjemmefra. Ute herjer også kommuneøkonomien med utrangerte skolebygg. Inne har vi nå plass til et profesjonelt restaurantkjøkken i rekkehuset, med seks kokeplater, gassgrill og induksjonsstrøm, inntil det kommer noe nytt. Ute herjer offentlig armod. Inne har vi hjemmekino, jacuzzi i stua og forgylte løveføtter på kjøleskapet. Ja vel. Må vi likevel finne oss i at en hel bransje legger vektpotensialet sitt innenfor døra vår?

DET HETER «DEKORERE»

på amerikansk. Hvilket er hva det dreier seg om når TV-dekoratørene rykker inn og demonstrerer hvor mange løsninger du får for 12 000 kroner i løpet av ett døgn når Hilde Hummelvoll påtar seg å sy gardinene. Og da snakker vi ikke om de opphøyde og minimalistiske arkitektsnobbene som er kommet for å le av smaken vår hvis vi ikke har nok le Corbusier å sitte på. IKEA har for lengst trivialisert og massekommunisert design og funksjonalitet inn i de tusen hjem til stor nytte for selvtilliten hos alle som før ikke visste at funkis uttales funkis. Problemet er ikke vinrødt pusetrekk på dosetet og grelle TV-møbler, hommage à Kjetil Rolness. Problemet er at TV-dekoratørene ikke kjenner noen grenser for hvor mye dekorasjon det er plass til per kvadratmeter for å gi inntrykk av et nytt og kulere interiør. Problemet er at TV-dekoratørene lager kulisser. Problemet er at TV-dekoratørene rett som det er gir seg i kast med selvlaget «kunst» på veggene i form av ufyselige kongler, høstblader og stoffbiter klebet opp på papp eller banale potettrykk på panelet. Problemet er at konseptene tar overhånd.

DE NYE TV-KOKKENE

nøyer seg nemlig ikke med å lære oss om globale matvaner, smaker og hvordan vi skal behandle fremmede råvarer. TV-dekoratørene tyr heller til flate disneyløsninger enn design. Ja, jeg har sett en uskyldig barneseng forvandles til et tigerstripet jungelmareritt i plast og finer, på en kanal jeg prøver å glemme. Min generasjon av kjellerstueoppussere frykter nemlig tilstandene når interiørstylistene nå gyver løs på en hel generasjon unge mennesker i etableringsfasen. De «med fokus på design og interiør», som det gjerne heter. Vi vet at innredningsmoten er ganske annerledes flyktig enn da vi tok i bruk det liggende furupanelet. Vi vet at det nytter ikke å fake den smakfulle herregården fra interiørmagasinet, med svenskeovner og gåsedam. Enten har du en herregård.

ELLER SÅ HAR DU

et studio i en nedlagt fabrikk med plass til sykkelstativ, nedsenket spa, en dobbel Hästen og trommesett på ett golv, av aluminium og svart skifer. Hvis du derimot har en enkel toroms med hvit glassfiberstrie som du gjerne vil ha påmeldt til ekstrem forvandling hos Hummelvoll i NRK? Så har jeg en saloondør, årgangsikea, som kan sprøytelakkeres og monteres som dekorasjon i dusjen. Lykke til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media