Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bare magers sommer

Sommerformiddag på Porte Clignancourt i Paris i forrige uke. Klærne på utemarkedet ser ut til å være tilpasset tredjeklasses nattklubbsangerinner, men kundene er vanlige franske tenåringsjenter. Lakk, svarte blonder og rød tyll - til hverdags. Jeg spør datteren min om poenget er å være utfordrende. Nei, sier hun. Det er bare stilen. Her hjemme er vi inne i de bare magers sommer. Trange topper, gjennomsiktige stoffer og gullkjeder rundt livet dominerer gatebildet. Så mye at Barneombudets folk advarer mot overgrep som følge av klesdraktens seksuelle provokasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er lett å forarges over at det nok en gang er jentene som skal passe seg. At det er deres ansvar å avverge overgrep gjennom anstendig klesdrakt. Det bringer tanken hen på mannsamfunnets mest eklatante maktutrykk i rettsapparatet, ideen om at en voldtekt er kvinnens egen skyld. At hun provoserte til den.

Jenter må kunne ha på seg hva de vil uten at det oppfattes som en invitasjon, sier Stig (29) i Dagbladet mandag. Slik skal det lyde, men er situasjonen så enkel? I dagens samfunn kastes symboler og signaler rundt i en fart de færreste får med seg.

I Aftenposten i sommer skrev kunsthistorikeren Tommy Sørbø om å avlære sin fortolkningsiver. Om mangelen på sammenheng mellom tegn og innhold. På badestranden ser han en mor kle på sin lille sønn en T-skjorte med teksten "Fuck me" og forsøker å si til seg selv at det bare er en skjorte med morsomme bokstaver på. Sørbø skriver at man ikke trenger å ha lest portsmoderne fransk filosofi for å se at tegnene er blitt referanseløse, språket tømt for mening og faktene oppbrukt.

Kunsthistorikeren vedgår at det er lett å drømme seg tilbake til den gang skjegg og langt hår symboliserte opprør, hatt og frakk betydde småborgelighet.

Idag er det så mye vanskeligere. Den grenseoverskridende tendens som har dominert hele nitti-tallet har uthult våre tidligere så solide symbol-tolkninger. Gå f.eks over Youngstorget og betrakt Per Palle Storms skulptur "Pioneren", den svære, muskuløse arbeiderskikkelsen med slegga hvilende på skulderen. Tenk da samtidig på at dagens nestleder i LO, Gerd-Liv Valla har montert en diamant på høyre pekefingernegl. Hun kan selvsagt få ha diamanter hvor hun vil, men det er unektelig et signal som ligger et stykke ifra arbeideren som vokter Folkets hus.

Tross det grenseoverskridende har ikke vår iver etter å fortolke signaler gitt seg. Et forslitt eksempel er popjomfruen Britney Spears. Hun spiller på sex så det holder, men preker samtidig avholdenhet før ekteskapet.

Jeg har møter med fortolkningsiveren hver morgen. Jeg sykler nedover Ullevålsvegen, forbi Frelsesarmeen, departementene og avishusene i Akersgata. Mennesker strømmer til jobben, rocka damer, punkere og dressherrer om hverandre. Ingen svarer til prototypene frelsessoldat, byråkrat og journalist. Det er vel bare reklamebransjen igjen om tror at en byråkrat er en middelaldrende herre med smårutet jakke, kjedelig slips og litt for kort bukse.

Selv i de aller hippeste miljøer er symbol- og signal-forvirringen stor. I Torgrims Eggen bitende tids-satiriske bok "Pynt" tror hovedpersonen Sigbjørn at en nabo driver bordell. Årsaken er at hun er kledd i utringet leopard-topp, kort skjørt og persisk-mønstret strømpebukse. Hun viser seg å være ansatt i Miljøverndepartementet.

I bunn og grunn er det vår forutinntatthet som utfordres. Der er det fortsatt noe av ta, men det minker. Prester med rastafletter og ring i øyenbrynet, taggere i Armani-dress og LO-ledere med diamantnegl har gjort sitt.

Den andre siden av saken er at symbol-forvirringen kan sløve vår evne til reaksjon. Åjavisst, han er nynazist, han... Hvis alt er like kult og like ironisk, kan grenseoverskridelser like gjerne bli til likegyldighet.

I dette perspektivet bør de bare magers sommer være til å leve med. Nye signaler må læres, bl.a dette: Om jenter kler seg utfordrende, så kan det ikke tolkes som et seksuelt tegn, men som stil og antrekk. Stig (29) har helt rett: Jenter må kunne ha på seg hva de vil uten at det oppfattes som en invitasjon.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media