Bare nyttig idiot?

I 30 år har de kjent hverandre, Russlands utenriksminister Jevgenij Primakov og Iraks diktator Saddam Hussein. Og er det intense russiske diplomatiet for å unngå krig en vennetjeneste mellom kompiser? Er det et resultat av forretningsforbindelser og politiske forbindelser som er mye tettere enn USA liker? Eller er det et godt kalkulert spill for å vinne tilbake sin posisjon som en viktig spiller på verdensarenaen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1969 kom en ganske ung korrespondent for det sovjetiske kommunistpartiets organ Pravda til Bagdad. Jevgenij Primakov snakket flytende arabisk og var mer enn journalist. Han var også agent i KGB. Hans egentlige jobb var å mekle mellom to sovjetiske klienter, Det kurdiske kommunistparti (PKK) på den ene sida, og den raskt stigende stjerne Saddam Hussein på den annen. To år var gått siden en samlet arabisk verden led det ydmykende nederlaget mot Israel i seksdagerskrigen. Under Nassers ledelse var den arabiske verden kraftig radikalisert. Et sterkt Sovjet rørte i opprørt vann og søkte etter radikale profiler som kunne være støttespillere i kampen mot den amerikansk-israelske imperialismen. De lette særlig blant unge militære. I Irak fant de Saddam Hussein.

  • Siden har Primakov vært i Bagdad mange ganger. Før Golf-krigen i 1991 var det Jevgenij Primakov som ble sendt som spesialrådgiver fra russisk UD for å avverge krigen, og få Saddam Hussein til å trekke seg ut av Kuwait. «Saddam Hussein er en del av Primakovs liv. En del av hans personlige historie,» sier en ekskollega av Primakov, den tidligere TV-sjefen Sergej Blagovolin. Etter mange møter med Saddam Hussein beskriver Primakov den irakiske diktatoren som farlig og uforutsigbar. Men, legger han til: «Saddam er ingen gal mann. Det er godt mulig å overbevise ham om at en ting er mulig, og noe annet helt uakseptabelt.»
  • Det er den erkjennelsen - eller skal vi kalle det håpet - Primakov klamrer seg til når han nå ber tynt for at Saddam må spares. Men det er også andre ting. Russland har 50 milliarder kroner til gode i Irak i ubetalte våpenregninger. Et utbombet Irak vil utsette betalingen ytterligere, mens et Irak som etterlever FNs pålegg om våpeninspeksjoner raskt kan regne med at sanksjonene oppheves. Og et Irak med oljeinntekter vil ikke bare være i stand til å betale gjeld, det vil også kunne kjøpe nye våpen fra en bankerott russisk våpenindustri.
  • Ingen vet hvor nære forbindelsene mellom Moskva og Bagdad er. Men internasjonale våpeninspektører mener at deres russiske kolleger ved flere anledninger har varslet irakiske myndigheter om at de har vært på vei. Russland er til og med beskyldt for å ha solgt kjemiske våpen til Irak de siste åra, en beskyldning som er heftig tilbakevist i Moskva.
  • Uansett kan vi slå fast at forbindelsene mellom Moskva og Bagdad er mye tettere enn USA setter pris på. Dels skyldes det gamle politiske - og kanskje personlige - bånd som ble skapt da den arabiske verden ble radikalisert for 30 år siden. Dels skyldes det penger. Men hvor mye skyldes forbindelsene det nye Russlands ønske om å bygge seg en egen utenrikspolitisk plattform, ønsket om å utfordre USAs totalt dominerende stilling i verdenspolitikken?
  • I mer enn ti år har vi levd i en verden uten supermaktsrivalisering. Bosnia er det beste eksempel på en krise verdenssamfunnet har vært i stand til å løse i fellesskap. Her er amerikansk militær ledelse, europeiske penger og russiske bakkemannskaper forent i en høyere enhet for fredens sak på en måte som er helt enestående i etterkrigstida.
  • Og skal Saddam være slangen i paradiset, som bryter idyllen, og fører verden tilbake til det normale? En verden der stormaktsrivaliseringen er synlig, og der den fører til tøffe konflikter, og i verste fall krig. Vi er tross alt tilbake til det historisk normale når Russland utfordrer USA, for eksempel i Irak. I så fall er Primakov ikke mer enn historiens beskjedne redskap. Men Saddam kan bli husket som slangen som igjen skapte normale tilstander i det som noen korte år fortonte seg som et paradis.