Bare se og rør

Betyr det lenger noe om alle dine hemmeligheter legges ut på nettet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TO TUSEN meldte seg for å bli blant de utvalgte 10 som alle vi andre skal kunne titte på i 100 dager mens de lever innelåst med kameraer i alle rom på Fornebu. Dette er fortroppen på veien inn i framtida, de som allerede nå er villige til å selge sitt innerste for 15 minutters berømmelse. Det er blitt viktigere å bli sett enn å få være i fred.

Det er ikke mye av alt det vi påvirkes av som holder opp verdien av å bevare noe av deg selv for deg selv. Etter hvert må det vel skje noe med oss som samfunn når så mange gir blaffen og trør hvem som helst hvor nære som helst.

Et Datatilsyn er opprettet, med direktør Georg Apenes som bestefaderlig formaner forsikringsselskaper som uten konsesjon vil videofilme i skjul for å avsløre forsikringssvindel. Straks får overvåkingen en pris, mens ingen sterke økonomiske interesser, bare noen velmente lover, forsvarer menneskets innerste mot innsyn.

I DET SISTE har Apenes reist bolverk mot et overivrig Økokrim som vil ha innsyn i datalogger, slik at transaksjoner og internettrafikk kan spores tilbake i tilfelle Økokrim vil etterforske en mulig forbrytelse. Førstestatsadvokat Inger Marie Sunde vil ha dette tilgjengelig i sin jakt på folk som hvitvasker penger, og folk som formidler barneporno. Vi ønsker også at slike skal bli tatt, men hva taper alle vi andre dersom vår høyst lovlige trafikk skal lagres og siden kunne spores? Økokrims forslag gjør oss alle riktignok til mistenkte, men er det så farlig?

Vi har etter hvert gått gjennom en bra bunke skrekkelige historier om alle de sporene vi legger etter oss i dagligvarehandelen, banken, sportsbutikken, hotellet, restauranten, drosjen, telefonautomaten og minibanken. Gradvis venner vi oss til å være nesten helt gjennomsiktige. Det vare, uforutsigelige og hemmelighetsfulle forsvinner både fra deg selv og de du omgås. Det enestående blir brutt ned til banale nuller og ettall som er den digitale verdens byggeklosser, og det blir stadig mindre opprørende å trykke på delete-knappen. Forskjellen mellom virkeligheten og dataspillet viskes ut, og snart kommer Lara Croft til en kino nær deg. Om du altså fatter koden.

STASI-AGENTENE som bygde opp de gigantiske arkivene med opplysninger om alt fra seksuell legning til favorittviner og føflekker på kroppen, hadde ingen skrupler og viste ingen respekt for menneskeverdet til dem som ble overvåket. Denne informasjonsansamlingen var et redskap til kontroll og undertrykking, men ikke alle som sto i disse arkivene, fikk noen gang føle at det var en mappe på dem. Likevel var de utsatt for et overgrep. Er det en prinsipiell forskjell når biter av enkeltmennesket skrives inn i kommersielle og offentlige registre, blir lagret der, og brukt på nytt i en annen sammenheng enn den opprinnelige ved registreringen?

Den utrettelige Apenes skriver at om «politiet etter eget forgodtbefinnende kan undersøke Hansens ferd på nettet, blir det litt lettere for Hansens arbeidsgiver å gjøre det samme?». Den enorme informasjonssamleren i vår tid er ikke den totalitære staten, men den snille velferdsstaten og det gode næringslivet som vil vite mest mulig om sitt marked.

DET ER IKKE mange nordmenn som vet at POL, personopplysningsloven, trådte i kraft den 1. januar i år. Det er en fin lov som skal gi oss alle mer kontroll med hvilke opplysninger om hver og en av oss som er lagret, hvem som har tilgang til dem og hvordan de blir brukt. Mange har anstrengt seg for å gjøre loven så god som mulig. Min bekymring er at vi gradvis blir sløvere slik at vi ikke gidder å bruke loven, fordi vi bryr oss mindre og mindre om det grunnleggende prinsippet loven bygger på, som er at det private mennesket er verd å beskytte.

Det er jo helt åpenbart at de 2000 som vil bli kikkerobjekter for TV-Norge i «Big Brother», ikke føler at de forliser noe umistelig.

I en fjernere tid var det uhøflig å spørre og grave. Det var dannet og respektfullt å vente til den andre fant tida inne til å fortelle. Det gjorde både den som fortalte og det som ble fortalt, verdifullere.