Barn av regnbuen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER MULIG det er en slags tvangstanke hos meg, men jeg har altså en hang til å holde med dem det går dårlig med. Det gir seg noen rare, kanskje til og med skammelige, utslag. Som at jeg holdt med Chris Evert-Lloyd fremfor Martina Navratilova, at jeg stemte ja til EU i 1994 og nå altså at jeg kjenner noe som ligner sympati for Nina Karin Monsen.

SÅ LANGT HAR det gått, at jeg til og med satte meg ned for å følge hele takketalen hennes på Nyhetskanalen, for å høre hva hun sier og skjønne hvorfor hun mener det er så viktig at barn vokser opp med sine biologiske foreldre. Det er jo en diskusjon som vi adoptivbarn gjerne føler oss berørt av og, når sant skal sies, er det også en diskusjon som kan få noen hver av oss til å gå i vranglås ganske tidlig. Når alt kommer til alt er det grenser for hvor morsomt det er å gå inn i en debatt hvor andre definerer deg som et menneske med emosjonelle mangler, tilknytningsproblemer og identitetsforstyrrelser (og det hjelper heller ikke at de er nøye med å understreke at det ikke er din feil at du er sånn).

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORESTILLINGEN OM den biologiske betydningen, enten det er for barn som vokser opp uten biologiske foreldre, kvinner som evner å vise omsorg eller afrikanere som er gode i sport, blir kanskje snakket lite om i offentligheten, men den lever sterkt og godt der ute – som en slags taus, ureflektert «kunnskap» i folks hverdagslige samtaler. Som adoptivbarn blir man gjerne tiltrodd en genetisk lengsel etter «de ordentlige foreldrene», og det finnes utvilsomt en forestilling om at adoptivforeldres kjærlighet til barnet er tillært – i motsetning til den «naturlige» kjærligheten andre opplever i forhold til de biologiske barna. Om ikke annet, så aner man det i de stadige forsikringene om at man er nøyaktig like elsket som ethvert annet barn. Noe som selvsagt vekker mistanken om at det kanskje ikke er helt sant. Kanskje blir man elsket på en annen måte. Og da er jo spørsmålet om den andre måten er like god.

DET ER ET SPØRSMÅL man sjelden stiller adoptivforeldre. Av ulike grunner stilles det stadig til homofile foreldre. Det kan selvsagt skyldes en forestilling om at adoptivforeldre gjør en uegennyttig innsats for verdens stakkarslige barn, mens homofile bare tenker på seg selv. Eller det kan rett og slett være fordi man har sett at adoptivfamilier kommer i så mange fasonger at forskningen kommer til kort. Den lille forskningen som er gjort på utenlandsadopterte konkluderer i hvert fall svært ulikt. Noen rapporter mener at de oftere begår selvmord og har en større tendens til psykiske lidelser. Andre konkluderer med at de har høyere utdanning, tjener mer og er mindre kriminelle. Selv har jeg ikke opplevd større fellestrekk med andre adopterte enn at vi skjønner hvor samtalen om annerledeshet kan begynne. Det er noen innledende høflighetsfraser og sirklinger rundt grøten vi kan hoppe over. Og det kan godt hende jeg er naiv, men jeg har tatt det for gitt at det samme vil skje når "de konstruerte barna", som onde tunger insisterer på å kalle dem, vokser opp. Jeg har også tatt det for gitt at det er samfunnet rundt som bestemmer om de skal bli plaget eller ikke. Men innerst inne i meg har jeg også merket at det finnes en gammel snerpe som syns det er underlig at man kan dra til Danmark og kjøpe sæd på klinikken og litt taxfree på Kastrup.

DET ER EN UNDRING jeg har voktet meg vel for å avdekke til de parene i bekjentskapskretsen som har reist opp og ned, flerfoldige ganger, for å få oppleve den samme lykken som oss. Mennesker som lengter etter barn skal man uansett snakke varsomt med, og særlig damer på hormonbehandling. Men når jeg lar være å spørre om de tingene man kanskje kan lure på, om forskjellen på å være medmor og far (er det støtende å si at medmoren oppfører seg akkurat som alminnelig forvirret far?), eller – og dette har jeg jo diskutert med barnløse heterofile par – om man, på et tidspunkt i prosessen, kanskje bør slå seg til ro med at man ikke kan få barn. At det kanskje rett og slett ikke er meningen at det skal bli sånn. Og jeg vil i hvert fall ikke finne på å stille spørsmål ved om det ikke finnes noen problematiske sider ved å få kjøpt sæd eller livmor – enten de går til heterofile eller homofile.

I EN ANNEN verden kunne jeg kanskje ha gjort det. Om frontene ikke var så steile ville man kunne ha stilt flere spørsmål, uten å få fornemmelsen av å trampe inn i glasshuset. Jeg vil tro de første som adopterte fra utlandet hadde den samme, ekstra uroen for at barna deres skulle få det litt tøffere enn andre barn. Kanskje lurer man også på om det kan være et snev av sannhet i forestillingen om det biologiske båndet, at blod faktisk er tjukkere enn vann, og at mor, far og barn tross alt er best – selv om de fleste av oss har opplevd en rekke eksempler på at det er vanlig med unntak.

Det er da det kan være interessant å høre folk som Nina Karin Monsen snakke. For etter hvert som takketalen skrider frem, merker man jo at noe skjer. Stemningen skifter. Det er som om raseriet mot henne renner av. For dette vet vi jo er tanker og følelser som finnes der ute, rundt omkring, og slik vil det sannsynligvis fortsette å være. Men merker vi det ikke, mens hun snakker, at vi blir tryggere på oss selv? Jo, så sannelig. Vi er altfor mange som har vokst opp uten de biologiske foreldrene våre – enten det skyldes skilsmisse, adopsjon, ukjent far eller donor – og beviselig blitt bra folk likevel. Vi som var rare og sjeldne for tretti år siden har blitt så mange at vi har blitt nokså vanlige. I morgen går verden videre – og da skal jeg slippe å høre noen snakke om Nina Karin Monsen i veldig, veldig lang tid fremover.