Barn i veien for systemet

Hvem rammes når barn er på anbud og barnevernet styres av jurister og flinkiser? Jo, Camilla, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TAKK CAMILLA. Takk for at du orket å vise oss frustrasjonen og avmakten din. Camilla er den 17 år gamle jenta fra Drammen som stilte opp i NRK Brennpunkt. Hun er kasteballen som måtte flytte 60 mil på grunn av systemsvikt. Denne systemsvikten har også andre navn som kynisme og mangel på fornuft. Tidligere barneminister Laila Dåvøy (KrF) var ikke den eneste som hadde klump i halsen da hun gikk til sengs etter å ha sett dokumentaren.

Kort oppsummering: Camilla bodde på Svalstuen, et privat barnevernskollektiv i Hallingdal. I fjellsida ved Gol hadde jenta med relasjonsskader funnet et ankerfeste. Men Svalstuen skal legges ned som følge av færre henvisninger og ny anbudspraksis. Camilla ønsket likevel å bli på Gol. Det går mange måneder mens hun ikke aner hvor hun skal bo. Så kommer tilbudet om fosterhjem. Men fosterforeldrene trekker seg. Først ei uke før Svalstuen stenger, får hun beskjed om at barnevernet endelig har funnet et bosted for henne. Hun skal faktisk flytte til Trøndelag, se det. Camilla skal begynne på nytt. Igjen.

I FRUSTRASJON over usikkerheten og fraværet av rettigheter, utbryter Camilla:– Det kommer til å gå jævlig gærent med meg. Det er ille at barnevernet faktisk legger opp til at det ikke skal gå bra med Camilla. Det er opprørende å se hvor lite barnevernet bryr seg om å lytte til hva Camilla selv mener er bra for henne. Barnevernsforsker Anders Mathisen fra NOVA sammenlikner usikkerheten Camilla og andre barnevernsbarn utsettes for med en fotballkamp der man ikke vet om dommeren blåser i fløyta etter fem minutter eller tre timer. Hvem orker den utmattende kampen? Og er det noe alle som jobber med barnevernsbarn vet, er det at bruddene har sin pris. Ungene har allerede altfor mange brudd på CV-en. Barn og tenåringer med relasjonsskader etter svik, overgrep eller vold, stoler sjelden på voksne. Mange slår seg bokstavelig talt ut av både fosterhjem og institusjoner. De blir bare så umulige at ingen orker dem. Strategien virker hver gang: Nye brudd. Nye flyttinger. Og nye svikefulle voksne.

DÅVØY ER SJOKKERT. Hun er skuffet over at staten ved Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) fokuserer på å presse prisene ned og frykter at mange gode barnevernstiltak vil forsvinne. Dåvøys kritikk framstår som hul. Har hun glemt at hun var statsråd da reformen ble innført? Trodde hun virkelig at det ikke ville ha noen menneskelige kostnader å sette barn ut på anbud? Eller forventet hun bare ikke slik effektivitet?

DREININGEN FRA institusjon til fosterhjem kom med Barnevernsreformen i 2004. Ideologien er barn trenger noe som i hvert fall minner om en familie. Men det statlige barnevernet som har ansvaret for å rekruttere fosterfamilier, sliter. Mathisen fra NOVA nevner sånn i forbifarten at vi aldri har hatt større hus med flere soverom enn vi har i dag. For de største og «vanskeligste» barna som sliter med rus, destruktiv atferd og kriminalitet, står ikke fosterforeldrene i kø. Noen unge har så ekstremt tøffe familieerfaringer at de ikke takler en hverdag i familie. Poenget er at det fins ungdommer som har det best på små, gode institusjoner der de kan knytte seg tett til voksne utenfor en foreldrerolle. De trenger uansett grenser, omsorg og kjærlighet. Tillit til minimum én voksen er nødvendig før et skadet barn kan gå ut i verden og få tillit til flere voksne.

JURISTENE OVERTAR. Bufdir/Bufetat får kritikk for å være topptungt og byråkratisk. De statlige ekspertene overkjører det kommunale barnevernet selv om lokalekspertene vet best hvor skoen trykker. De kjenner barnet, familien, historien. Barneombud Reidar Hjermann får flere innspill som tyder på at det statlige barneombudet setter økonomi framfor barnets beste. La oss håpe Hjermann nå bruker mye av sin ustoppelige energi på å vokte barnevernet.

Barnevernet er et lukket system, og ekstremt sårbart for kritikk. Noen barnevernsarbeidere omtaler frykten for å gjøre feil som «lammende». Sosionomer og barnevernsarbeidere har aldri hatt noen status. De gjør bare verdens viktigste jobb.

DET LIGGER AN til at barnevernet har brukt 100 millioner kroner for mye i år. Det må spares på vikarer og institusjonsdøgn. Det er tid for innsparinger, skjemaer og «flinkiser». Barnevernsarbeidere som ser det som sin fremste oppgave å være «flink sparekniv» er livsfarlige. Før helga hadde NRK nyhetene om at antall akuttplasseringer av barn har økt kraftig. Utfordringene står i kø, for å si det forsiktig. Utfordringene handler i økende grad om rus, psykiatri og flerkulturelle familier. Det handler om barns framtid. Og det handler ikke minst om tilbud og etterspørsel.

Det vet Camilla.