Barn og det akademiske miljøet i Norge

Barn og akademisk karriere lar seg kombinere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, mor til tre og derfor naturligvis engasjert i debatten innledet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Jeg har mine ”karriere”-erfaringer fra akademisk arbeidskultur i fem forskjellige land (Tsjekkia, Sverige, Japan, USA og Norge). Jeg har i alle trinn av mitt akademiske arbeidsliv vært en kvinnelig forsker med barn. Mitt første barn kom 14 dager etter at jeg leverte MSC-avhandlingen, det andre etter at jeg leverte PhD-avhandlingen og den tredje kom med professoratet.

Det er en del problemstillinger i intervjuet av Ulltveit-Moe som etter min mening ikke direkte skyldes det å ha eller ikke ha barn, og som setter det akademiske miljøet i Norge i et for meg ukjent lys. Jeg har derfor noen utfordringer:


Definer karriere.
En 14-16 timers arbeidsdag er satt som en standard for en vellykket akademisk karriere. Hvordan ser man på sin karrierevekst, og hva skal disse timene fylles med? Er det (1) timer fylt med møter, hvor man må bli sett, må profilere seg, må være med på å bestemme og å dyrke karrieren? Eller (2) er det timer med fordypning i stoffet, lesing av nye artikler og resultater, debatt og veiledning av studenter og diskusjoner med kollegaer som respekterer vår kapasitet og ekspertise og tar hensyn til vår familiesituasjon (også med små barn)? Etter min erfaring er barnepermisjon en lettelse i forhold til å slippe (1), og ingen hindring i forhold til (2). Igjen, det er et spørsmål hvordan man definerer sin karriere og sine mål.


Definer konkurranse
. I artikkelen er det en del skumle, hensynsløse menn som venter på å dra fordeler av mødre i permisjon. Jeg kjenner ikke til slike i mine omgivelser fra medisinsk forskning med topp akademisk miljø, hvor hverdagen burde være minst like dynamisk og konkurransen like beinhard som i økonomisk forskning. Konkurransen er til stede om man er i permisjon eller ikke. Det er et faktum at det er ”gutta” som krever en stor andel av bevilgningene og oppmerksomheten, men at de skal tas så alvorlig at man skal gå glipp av den søteste alderen til sine egne barn for å hindre dem? Neppe. Dem kan vi alltid ta senere.

Jeg mener at det i løpet av en svangerskapspermisjon er mulig å holde seg faglig oppdatert, og holde arbeidstempoet på et ”standby”-nivå som vil gjøre det lett å komme tilbake etter et år. De som veileder MSC-studenter og PhD-studenter som ikke kan vente ett år med å fortsette med studiene sine, har ikke noe valg, de må jobbe i svangerskapspermisjonen mens barna sover. De mindre idealistiske kunne kanskje tenke seg en eller annen form for økonomisk vederlag for den ekstrainnsatsen, men det er en annen sak enn det å sende barna til barnehage i en tidlig alder.


Definer arbeidsmiljø.
Vi må jobbe for å få et trygt arbeidsmiljø i Norge hvor det ikke skal være så farlig å være borte i et år. Jeg er overbevist om at angsten for å bli borte ikke har noe intellektuelt grunnlag, men kommer fra konjunkturene, fra den menneskelige faktoren i arbeidsmiljøet. Selv uten barn ville det ha vært veldig deprimerende å jobbe dersom man hadde vært så utrygg på samarbeidspartnerne sine (og for den saks skyld på konkurrentene sine også).

Det er ikke bare småbarnsmødre som kan trenge støtte ved fravær, siden sykdom, en endret familiesituasjon og depresjoner er noe som kan ramme oss alle. Kanskje er naturvitenskapelig forskning bedre organisert enn mange andre forskningsdisipliner når det gjelder dette?Organiseringen i forskergrupper hvor mine egne og MSC- og Phd-studentenes delprosjekter inngår som deler av et større hele, gjør det mulig for den enkelte forsker å ha mindre produktive perioder uten at det fører til fullstendig forskningsmessig lammelse. Vet ikke vi akkurat fra økonomisk forskning at hvis vi konkurrerer brutalt, så taper vi alle? Men intellektuelt sett, noe som for en akademiker tross alt burde være det viktigste, har det liten betydning om jeg blir helt glemt i ett år. Hva ville konsekvensene vært for leseren, for menneskeheten og for Albert Einstein selv hvis han publiserte den første artikkelen om relativitetsteorien i 1906 og ikke i 1905?


Definer «intervju i Dagbladet».
Jeg har en liten mistanke om at Karen Helene Ulltveit-Moe og hennes ærlighet har vært litt feil gjengitt av avisen. Der hvor hun snakker om at fleksibilitet er nødvendig, er kanskje tankene hennes gjengitt litt ekstremt. Jeg ble en gang intervjuet av Dagbladet om min forskning, og mens jeg sa at det var ingenting i min forskning som var nytt og sensasjonelt akkurat da, kom oppslaget med store bokstaver ”Norske forskere redder liv”. Dette satte livsredderen i strid med omgivelsene i en kort periode.

Jeg har prøvd å trekke fram poenget om at småbarna for meg virker som et sekundærproblem i den situasjonen som ble beskrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe. Selv om det til tider kan føles som om alt er vanskelig, og alltid kommer til å være, er småbarna faktisk små en ganske kort tid. Selv de mest ambisiøse burde takle å slippe noen menn forbi. Det er ikke bare selvdestruktivt å sende barna bort til barnepass for tidlig, det er også lite solidarisk. I et land uten full barnehagedekning, hvor mange står i kø for å få barnehageplass etter barnets ettårsalder uten å ha råd til dagmamma eller privat barnehage, er det forsvarlig å kreve ekstra støtte eller komme først i køen med mindre barn?

Er min karriere og suksess viktigst for meg selv, eller for samfunnet?