Barn, penger og valgfrihet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Forslaget om kontantstøtte var utvilsomt en viktig årsak til Kristelig Folkepartis gode valgresultat. Mange småbarnsfamilier synes hverdagen er travel og slitsom. Valgerd Svarstad Haugland satte ord på denne opplevelsen.
  • Kontantstøtte er en dyr reform. Det vil koste fire milliarder kroner årlig å gi familier med barn på ett og to år kontantstøtte. Dette er nesten like mye som staten gir i tilskudd til barnehageplasser for fem årskull. Og det er penger undervisningsministeren trenger til grunnskolen, sosialministeren til eldreomsorgen og helseministeren til sykehusene. Å bruke så mye penger i overføring til familiene, uten noen behovsprøving eller skattlegging, er et fordelingspolitisk valg vi ikke kan anbefale.
  • Like viktig er det at en ordning med kontantstøtte nok vil få andre virkninger enn hva Valgerd Svarstad Haugland forespeiler sine kvinnelige velgere. De fleste barnefamilier er i dag avhengige av to inntekter. 32 000 kroner i året gir ikke disse noen reell mulighet til å la mor eller far være hjemme. De trenger uansett en ordning med barnetilsyn.
  • Å innføre kontantstøtte vil trolig føre til en oppblomstring av det svarte dagmammamarkedet og av private tilbud av varierende kvalitet og stabilitet. I dag er det altfor mange familier, der både mor og far enten vil eller må jobbe, som ufrivillig må ta til takke med slike ordninger fordi det mangler barnehageplasser for barn mellom ett og tre år.
  • To familietyper vil utelukkende tjene på en innføring av kontantstøtte: De som uansett har råd til å la en av foreldrene være hjemme, og som ønsker det. Og de som har stor nok bolig til å huse en praktikant, og som ønsker det. For småbarnsfamilier flest vil bedre tilrettelagt arbeidstid og arbeidsforhold, og flere og mer fleksible barnehager, være et langt bedre svar på ønsket om valgfrihet og en lettere hverdag.

Og hun traff en trend i tida da hun begrunnet kontantstøtten med at folk ønsker større valgfrihet i utformingen av hverdagen sin. Men å erkjenne et problem og å ta tidsånden på pulsen, gir alene ikke oppskriften på hva som er en fornuftig reform og på hvordan fellesskapets ressurser bør disponeres.