Barn som redder liv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringens utkast til revisjon av bioteknologiloven blir utsatt til over sommeren på grunn av uenighet mellom de tre regjeringspartiene. Det gjelder særlig det ømtålige spørsmålet om det skal være lov å skape et donorbarn gjennom kunstig befruktning. Både SV og Senterpartiet er splittet i saken, mens et flertall i Ap ønsker at det skal være tillatt.

Bioteknologinemnda er også delt på midten på dette punktet, kom det fram da nemnda i går ga sitt råd til regjeringen. Debatten står fortsatt mellom dem som forsvarte dagens restriktive lov og dem som vant fram med sitt ønske om en liberalisering etter at SV snudde. Spørsmålet om såkalte designerbabyer eller reservedelsmennesker, går rett til kjernen av de mange etiske dilemmaer bruken av moderne teknologi reiser. Her vil de restriktive sette en grense etter å ha innsett at slaget er tapt om en generell liberalisering av loven.

Å skape et nytt barn bare for å redde et annet barn, bryter med ideen om at mennesket er et mål i seg selv. At det er problematisk, kan de fleste være enige om, og mange vil nok ende med å tvile seg fram til et svar. Men det er ikke nødvendigvis slik at barn vil bli skapt bare med det formål. Det er en profeti som forutsetter at mennesker ikke er i stand til å treffe moralske valg så snart loven åpner for en slik bruk av preimplantasjonsdiagnostikk. Et ønsket barn blir ikke mindre ønsket om det kan redde en bror eller søster gjennom en ufarlig prosedyre.

Bruken av odiøse merkelapper tilslører at kunstig befruktning og fosterdiagnostikk allerede tillater en grad av sortering. Uansett hva vi kaller barnet, blir det stadig skapt babyer ved hjelp av medisinsk teknologi. Lovgiverne kan vanskelig gradere foreldres motiver for å få barn.

Den restriktive loven er allerede myket opp i praksis. En ytterligere liberalisering og opprydding er varslet i Soria Moria erklæringen. I et så kontroversielt spørsmål er det ingen grunn til å forhaste seg. Men det hadde vært ønskelig å ta utgangspunkt i teknologiens muligheter til å forbedre livskvalitet, ikke i den pessimistiske troen på sorteringssamfunnet.