Barn uten barndom

GAZA (Dagbladet): Denne lille jenta bor i et lite telt sammen med 18 andre familiemedlemmer i al-Mograga, litt sør for Gaza by. For seks dager siden ble huset deres jevnet med jorda, og familien måtte flykte. Uten at barnet forsto hvorfor. Hun ble bare redd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Hun sitter for det meste på bakken og ser tomt ut i lufta. Hun er ikke som før, sier Etimad Metawa (21).

Etimad bor i det samme UNWRA-teltet som den lille jenta. Inne i teltet ligger det åtte tynne madrasser. Et kokeapparat og noen grønnsaker. Og noen få klær. Familiene som bor i de fire teltene i al-Mograga, måtte flykte da israelske stridsvogner kom og ødela husene deres. Det var ikke mange eiendeler de fikk med seg.

- Alle barna våre er redde og sover ikke om natta. Du kan jo tenke deg sjøl: Når vi voksne er redde, hvordan kan vi unngå å overføre dette til våre barn, sier Etimad.

Traumatiserte

Barna i teltleiren i al-Mograga er ikke alene om å være redde og engstelige. Siden intifadaen startet i september 2000, opplever foreldre og hjelpeorganisasjoner store endringer i Gaza-barnas oppførsel.

De sover dårlig om natta. De tisser i senga. Hallusinasjoner er også et økende problem: En rekke barn forteller at de ser stridsvogner og F-16-fly når de faktisk ikke er i området.

- De aller fleste av Gazas barn er traumatiserte. Hvis de klarer å sovne, får de mareritt. De mister appetitten og blir stadig mer voldelige mot sine omgivelser, forteller ergoterapeuten Emad al-Rossi.

Al-Rossi er med i et prosjekt hvor de bruker teater for å hjelpe traumatiserte barn. Men det tar lang tid før ungene faktisk klarer å være konsentrerte nok til at de kan forsøke seg som skuespillere. Om de i det hele tatt klarer det.

Først leker al-Rossi med barna. Når han føler at han har fått litt tillit, prøver al-Rossi å få dem til å slappe av. Det er ikke enkelt.

- Vi prøver å få dem til å legge seg på gulvet og være rolige. Men når vi ber dem om å lukke øynene, får de problemer. De stoler ikke på omgivelsene rundt seg, sier al-Rossi.

Etter mer lek og økende tiltro fra barnas side, prøver al-Rossi igjen å få dem til å lukke øynene.

- Hvis de klarer det, begynner ofte en arm eller et bein å bevege seg. Barna er rett og slett ikke trygge, sier al-Rossi.

I løpet av det 50 dager lange teaterprosjektet er målet at barna skal klare å konsentrere seg mer enn før. De skal også ha fått uttrykt sine følelser via tegninger og samtaler med de voksne. Til slutt i teaterprosjektet er målet at barna skal oppføre et enkelt teaterstykke.

- Men hvis okkupasjonen tar slutt, betyr ikke det at barnas trauma er over. De har altfor mange vonde opplevelser. Barna er syke og trenger profesjonell behandling over lang tid, sier al-Rossi.

Kaster opp

Gaza er et av verdens tettest befolkede områder. 1,2 millioner mennesker bor på den lille stripen, som er på størrelse med Vestfold fylke. Dermed er det ikke plass til store parker eller lekeplasser. Barna tusler barbeint rundt i de skitne og støvete gatene. Mange går rundt med lekepistoler i hendene, mens andre sitter på bakken og ser tomt framfor seg.

Inntil de hører at israelske stridsvogner, F-16-fly og helikoptre inntar Gaza. Da løper de livredde hjem til mor og far. Are Hovdenak og Nora Ingdal bor i Gaza. De merker store endringer i nabobarna.

- En av naboungene er så redd at han har begynt å kaste opp hver gang han hører fly. Barna er urolige om natta, og de tisser i senga. Ungene har ikke samme forsvarsmekanismer som oss voksne, sier Nora Ingdal, som er Norsk Folkehjelps stedlige representant i de palestinske områdene.

Mange av nabobarna nekter også å dra på skolen. De foretrekker å være hjemme i huset sammen med foreldrene.

- Når det er bombing i Gaza, sender skolene barna hjem. Men da er problemet at det også er mange, mange andre som forsøker å komme i tryggere omgivelser. I gatene er det biler og kaos. Og mange livredde barn. Da er det farlig å være i veien, forteller Hovdenak.

Bekymret

En rekke organisasjoner i Gaza og på Vestbredden jobber med traumatiserte barn. Men på grunn av den langvarig konflikten, klarer de langt ifra å hjelpe alle. Det merkes på barnas karakterer på skolen. De er elendige i disse dager. Det merkes også på barnas voldelige oppførsel mot venner og søsken.

I to år har nordmannen og legen Haakon Aars jobbet for Røde Kors i Gaza og på Vestbredden. Her hadde han ansvaret for primærhelsetjenesten.

- Barna forstår ikke konflikten, og de blir redde. De ser mennesker dø, og de ser voksne mennesker lide. Tenk om vi gjerdet inn Vestfold fylke og sendte F-16-fly, stridsvogner og bomber over området over en lang periode. Jeg er bekymret for hvordan det vil gå med barna i fortsettelsen, sier Aars.

Alle lider

Mousa Najib jobber som koordinator på Palestinian Counselling Center i Jerusalem. I løpet av de siste månedene har senteret fått tusenvis av telefoner fra engstelige foreldre som opplever at barna deres er forandret. De nekter å gå ut av huset. De er voldelige. De tisser i senga.

- Alle palestinske barn har mistet familiemedlemmer. De aller fleste har opplevd israelske stridsvogner og bombing på nært hold. Hele deres hverdag handler om frykt og vold, sier Najib.

Han frykter for barnas framtid.

- De har fått alvorlige traumer som ikke går over av seg selv. En hel generasjon barn har mistet sin barndom, sukker Najib.

Hat og frykt

Også på israelsk side opplever familier at barna deres blir mer engstelige. Og mer hatefulle. Stadig flere israelske barn har vært nær en selvmordsaksjon eller andre voldelige aksjoner. Det medfører kraftige reaksjoner.

- Konflikten skaper en fortvilt stemning. Å oppleve en selvmordsaksjon skaper trauma. Å oppleve bombing skaper trauma. Det skaper frykt og hat hos begge parter, sier Aars.

Mens hjelpearbeidere og foreldre fortviler, forsøker folkets ledere å enes om våpenhvile mellom israelerne og palestinerne. Men ikke noe tyder på at kamphanene Yassir Arafat og Ariel Sharon kommer til enighet i overskuelig framtid.

Dermed fortsetter de israelske og palestinske barnas lidelser. Først når freden en gang i framtida legger seg over det hellige land, vil man vite mer om de langsiktige konsekvensene. De vil være mange og vanskelige når man per i dag vet at de aller fleste palestinske barna har traumer. Og at de israelske barna lever i et samfunn med kontinuerlig frykt for selvmordsaksjoner.

ISOLERER SEG: Foreldrene til denne lille jenta forteller at hun ikke lenger er interessert i å leke med andre barn. Hun sitter mest for seg sjøl og ser tomt ut i lufta. Om natta har hun problemer med å sove. Titt og ofte tisser hun også på madrassen i teltet hvor hun bor sammen med sju andre familiemedlemmer. Familiens hjem ble nylig jevnet med jorda av israelske styrker. I dag bor de i telt gitt av UNWRA.
SMYKKER SEG: Denne gutten springer stolt rundt i Ramallah sentrum med sitt egenproduserte nye smykke. Patronene har han funnet i sentrum etter at israelske styrker gikk inn i Ramallah for litt over ei uke siden. - Barna har ingen barndom lenger. Alt dreier seg om våpen og krig, sier ergoterapeut Emad al-Rossi.
I SJOKK: 13-årige Ron (t.h.) står hulkende inntil sin bestemor Maza Cohen etter at han var øyenvitne til en selvmordsaksjon i Jerusalem torsdag i forrige uke. Han skulle bare på handletur med sin bror og bestemor.
SER PÅ ØDELEGGELSENE: Denne gutten i flyktningeleiren al-Amari er omsider utendørs etter at israelske styrker okkuperte leiren i flere dager. Ødeleggelsene i leiren er store.