«Barn uten fedre er uten verdi»

KOREA, Seoul/Oslo (Dagbladet): Mange adopterte Korea-barn reiser tilbake for å lete etter sin biologiske familie - og for å prøve å forstå. Camilla Sae-Mi (23) og Pia Kjellås (27) fant sine, men ikke alle svarene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden juni har Pia Kjellås (27) og Camilla Sae-Mi Ødegaard (23) bodd i Seoul. Camilla studerer koreansk. Pia leter etter jobb. Begge har funnet slekt i Korea.

- I papirene mine sto det at jeg var resultat av en voldtekt. Det var onkelen min som leverte meg til adopsjon, og jeg hadde navnet hans, forteller Pia Kjellås.

Da hun bestemte seg for å prøve å finne familien sin, sendte hun telegram til onkelen.

Følte ingenting

- Dagen etter møtte jeg tante og onkel og noen søskenbarn. Jeg trodde de ville spørre om mye. Det eneste de spurte om, var om jeg hatet dem fordi jeg var adoptert bort. Der og da følte jeg nesten ingenting.

Da jeg kom hjem til Norge, fikk jeg store problemer. Jeg tenkte mye på hvem jeg er og var kjempedeprimert. En stund slet hun så mye at hun strøk til en eksamen og gikk til psykolog.

- Ifølge fagfolk er dette en vanlig reaksjon, men jeg følte det ikke slik, siden jeg ikke klarte å sette ord på det som skjedde.

Sin biologiske mor

Koreansk-adopterte

  • Nær 6000 koreanske barn er adoptert til Norge.
  • Adopsjonen begynte med Koreakrigen (1950- 1953). Hjelpearbeidere ønsket å ta foreldreløse barn til Norge.

Norsk Koreaforening, nå Verdens Barn, formidler kontakt. Rundt 110 barn kommer i året.

  • Mange adopterte ønsker å finne sin biologiske familie. Årlig ber 50- 60 om hjelp til det.

har hun møtt bare én gang. Hun er gift på ny og vil ikke at den nye familien skal vite om Pia: - Da vi møttes, klarte hun ikke å møte blikket mitt.

Likner moren

Camillas biologiske foreldre døde i 1991. Søsknene, som er mye eldre, ante ikke at hun fantes før søsteren ble kontaktet.

- Vi er veldig like. Ikke av utseende, men inni.

Hun begynte å lære koreansk. Hun mente det var viktig dersom hun noen gang skulle møte familien: - Jeg føler ikke at vi er familie, ikke sånn som med dem hjemme. Jeg skulle jeg gjerne møtt moren min, men det er enklere å få nye søsken enn nye foreldre. Man har bare en mor, og min mamma er hjemme i Norge.

Camilla synes det er godt å være i Korea, godt ikke å skille seg ut hele tida. Men hun er ikke hjemme der, vil ikke bo der.

Ikke verdt noe

Pia skrev hovedoppgave om hvorfor Korea lar barna sine bli adoptert til andre land.

- Mange sier Korea har økonomi til å ta vare på ungene, men det handler ikke om det. Årsaken til at barn adopteres bort ligger i den patriarkalske kulturen, der barn uten fedre er uten verdi. De tror slike barn blir dårlige.

Koreanerne har dårlig samvittighet for de bortadopterte.

- Jeg har opplevd at folk gir meg gaver i butikken og at jeg slipper å betale i drosjen fordi de synes synd på meg og føler seg skyldige fordi jeg er adoptert bort, forteller Camilla. Det føles rart. Hun føler seg ikke som noe offer.

Vanskelig

Kristin Holtedahl hos Verdens Barn er rådgiver for dem som ønsker å lete opp sin koreanske familie. Hennes erfaringen er blandet. Noen opplever at den nye familien nærmest spiser dem med hud og hår, mens mange mødre ikke ønsker å treffe avkommet. Barna er en godt bevart hemmelighet, de passer ikke inn i deres nye liv.

- Mange adopterte blir opptatt av dette i tenårene. De lurer på hvor de kommer fra og hvem de er. Det er godt å kjenne seg selv igjen i andre, i et smil, i et talent, sier Holtedahl.

TO I MENGDEN: I gatebildet ligner de på de andre, men Pia (27) og Camilla (23) føler ikke at de hører hjemme i Korea.