Barna – hvem vil ha dem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

La oss være enige om én ting: Den viktigste endring i menneskenes liv i moderne tid gjelder kontrollen over barnetallet. At sex er løst fra barnefødsel. At vi kan leve i samliv uten frykt for befruktning. At vi selv kan velge hvor mange barn vi vil ha. Dette er den virkelig store forandringen i folks liv, det som skiller «før» fra «nå» i historisk forstand, fordi det påvirker vårt dagligliv like fullt som vårt syn på sex, moral og kjønn– vår praksis like fullt som våre ideer. Vi står her ved det viktigste hamskiftet, selve inngangsporten til moderniteten.

Tidligere måtte jo fertile familier belage seg på å ta mot en ny unge nesten hvert eneste år. Mors og fars nattlige hyggestunder (hvis man kan kalle dem det) skapte svære, stundom helt ukontrollert digre barneflokker. Det verste var at dette ofte skjedde i familier med dårlig råd, der fattigdom og sykelighet florerte. Jo større armod, desto flere barn. Fruktbarheten var en svøpe som opplyste mennesker så på som særlig underklassens forbannelse.

Men så fikk vi prevensjon og opplysning, og barnetallet kom under kontroll liksom «menneskeavlen under kultur», som det het. I perioden fra 1900 til 1940 sank barnetallet fra fire-fem til gjennomsnittlig to avkom per familie. Vi fikk en utvikling «fra stua full til tobarnskull», som en kjent studie sier. Og rundt to barn har vi siden holdt oss til. Gud skje lov for det!

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er det ukontrollerte barnetallet en saga blott. Det omvendte problem, ufrivillig barnløshet og behovet for assistert befruktning, er i stedet kommet på dagsorden. Å få barn er i dag en rettighet. Før var det som oftest en uønsket konsekvens av menneskets trang til sex og ømhet, og altså et kjempeproblem som først ble løst i det 20. århundre.

Men hvorfor? Hvorfor sank egentlig barnetallet så drastisk i løpet av noen få tiår tidlig på 1900-tallet?

Teknologi, vil noen si. Kondomer fra rundt 1920, pessar og spiral fra 1930-50, p-pillen fra 1960 og fri abort fra 1975 er alt sammen vesentlige faktorer på veien. Men det store hamskiftet selv kan ikke forklares ved disse hjelpemidlene. Det inntraff jo før de fleste av dem kom. Vi må altså søke i menneskenes atferd, deres måte å ha sex på og deres vilje til eventuelt å bringe fødselstallet i familien ned, om vi skal finne årsaken.

Et stort spørsmål her er hvem i familien som gikk inn for å redusere barnetallet. Den konvensjonelle visdom har vært moren. Kvinnen i samlivet er den som lider mest ved ufrivillige fødsler, selvfølgelig. Både dersom hun selv eller barnet stryker med, hvilket ofte skjedde, eller om hun fikk enda en som skulle ammes, stelles og vaskes. Faren var som oftest mer likegyldig. Han var jo dessuten så sjelden hjemme.

Men den britiske forskeren Kate Fisher snur opp ned på dette i en studie fra 2006 om sex, ekteskap og fødselskontroll i England 1918-60. Ikke bare forkaster hun teknologien som årsak. Hun viser også gjennom intervjuer med rundt 200 eldre respondenter, derunder flere ektepar, at det var mannen som gikk i bresjen for økt forsiktighet. Boka omtales i sist nr. av Journal of Contemporary History, der det sies at Fisher «provoserende nok» forkaster den dominerende antakelse at det var kvinnene som sto bak at familiestørrelsen gikk nedover i Storbritannia, ved at de tok den nye teknologien i bruk. Tvert imot hevder Fishers informanter at det var mannen som var drivkraften. Uansett klasse og region spilte ektemannen i første halvdel av 1900-tallet hovedrollen i parets valg av hvordan de skulle unngå befruktning.

Det er klart at en slik tese vekker motforestillinger, og at mye kan sies både om metoden og utvalget i dette tilfellet. Det kan for eksempel være at både kvinner og menn svarer «mannen» når de blir intervjuet, av grunner som har med visse rollemønstre å gjøre. Svaret kan være forståelig, men ikke derfor sant.

På den annen side viser Fisher at de britiske parene stadfester at de i tillegg til kondom og spiral brukte mannens tilbaketrekning som hyppig metode, og det må jo ha berodd på hans motiverte medvirkning, for å si det forsiktig. Man minnes her A.J.P. Taylors bemerkning at mannens tilbaketrekning var så vanlig som metode at historikeren må huske på at vi mellom krigene har å gjøre med en dypt frustrert befolkning. Men blir mannen nødvendigvis frustrert av å sprøyte sin sæd over kvinnens mage? Ikke ifølge litteraturen – for eksempel Karsten Alnæs, som skildrer dette som Carl-Gustav Jung og hans elskerinnes metode, om jeg ikke husker feil.

Vender vi oss til en «førmoderne» skildring av ekteskap og sex, som Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter og Erlend Nikulaussøn, må vi slå fast at denne klassikeren over alle klassikere utvilsomt gjør henne til den som ønsker seg barna i samlivet, mens han stiller seg heller likegyldig. Det vil si, Erlend setter pris på de fleste av sine sju sønner. Men det er Kristin som ikke bare får dem rent passivt, hun vil ha dem, ja hun lengter etter å bli med barn, hun elsker det som kvinne i likhet med andre av Undsets kvinnefigurer.

Og tro ikke at dette skyldes underdanighet. «Kristin Lavransdatter» tematiserer framfor alt konfliktene, den skjebnesvangre motsetning mellom kvinne og mann. Romanen går på hat og uforsonlighet mellom mennesker, mann og kvinne, far og datter, mann og mann, like mye som på kjærligheten mellom dem. Ja egentlig handler den om fiendskapens tragedie. Og av de ting som åpner en bunnløs kløft mann og kvinne imellom, er nettopp kjærlighetens bittersøte frukt – barnet.

Barnet som hun vil ha, og som han aksepterer, men som han gjerne ville være foruten.

Tenker vi oss at Undset skriver mer innsiktsfullt om kvinner enn noen mann (og det kan vi gå ut fra bare ved å kaste et blikk på den omfangsrike litteraturen om henne, skrevet som den er nesten bare av kvinner – ut fra helt ulike konfesjoner og utgangspunkt) – da burde vi også kunne lese denne mektige romantrilogi som en sann skildring av det førmoderne samfunn. I dette samfunnet ville det være utenkelig at Kristin skulle bruke, enn si gå i bresjen for å bruke prevensjon, selv om svangerskap. fødsel, amming og barnestell legger svære byrder på henne. Ikke bare fordi Kirken ville fordømme det – Kristin setter seg opp mot Kirken på andre områder – men fordi det ville tale imot hennes natur, hele hennes karakter og menneskehjerte.

Erlend, derimot, kunne godt tenkes å skaffe seg noen hjelpemidler.

Tidenes norske kvinneroman bekrefter slik sett for meg Kate Fishers konklusjon. Prevensjon og barnebegrensning er i utgangspunktet av mannlig interesse. Det er selvfølgelig forskjell på å ha to og å ha seks-åtte barn. Kvinner er og har sikkert også vært positive til å begrense barnetallet til et lavere nivå enn deres mødre og bestemødre bar fram. Men som initiativtakere til nye holdninger og teknikker, pådriver for nye holdninger, er det mye som taler for at menn faktisk har hatt den rolle Fisher sier.

Mye – skjønt ikke alt. Siste ord er vel ennå ikke sagt!

Hans Fredrik Dahl er professor ved Universitetet i Oslo.