Barna iblant oss

Regjeringens behandling av asylbarna får strykkarakter, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIL OG MED Frp bekymrer seg nå for asylbarna. Frp reagerer på at regjeringen likevel ikke vil overføre enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år til barnevernet. KrF tar selvkritikk for at de ikke gjorde mer for asylbarna da partiet satt med makta. Det er lett å toe sine hender.

I Soria Moria-erklæringen lovet regjeringen at alle enslige, mindreårige asylbarn skal få et omsorgstilbud under barnevernet. I 2008-budsjettet er det bare satt av penger til asylungene under 15. Regjeringen trenerer, skylder på nye utredninger som ikke trengs og lar barna svi. Og hadde det ikke vært for et plagsomt, vedvarende press fra Redd Barna og andre organisasjoner, ville asylbarna vært gjemt og glemt.

DE ER IKKE våre barn. Asylbarn behandles først og fremst som utlendinger. Å møte enslige mindreårige på asylmottak, gjør hjerteskjærende inntrykk. Barndommen deres er avblåst. De klamrer seg ofte til det lille, nye de har. Skolen. Fotballen. De ansatte på mottaket. Kanskje får de venner og kanskje til og med en verge som bryr seg. Hvis ingen bryr seg, knuser ensomheten dem.

Så skjer det at også asylbarn blir eldre – mens de venter. De var 15, 16 eller 17 år da de kom alene til Norge. Så går det to, tre år og noen ganger, fire eller fem år, før Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) fatter endelig vedtak. At barna i mellomtida blir myndige, er selvsagt barnas problem. Er man over 18, er man over 18. Det er nemlig alder på vedtakstidspunktet som legges til grunn, ikke alderen på søketidspunktet. Barna straffes for seindrektig saksbehandling.

ENSLIGE MINDREÅRIGE prioriteres i alle ledd, forsikrer UDI. Det vises til at den gjennomsnittlige saksbehandlingstida for denne gruppa nå er nede i åtte måneder. Når Jon Ole Martinsen i SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger) går gjennom sakene til de voksne barna som sitter på hans kontor, ser han en annen praksis. Han møter en etiopisk gutt som kom alene til Norge som 17-åring i 2002 og søkte om asyl. I sommer, juli 2007, får 22-åringen endelig dommen: Avslag. Ventetida har den eksemplariske unge mannen brukt til å skaffe seg utdanning og fast jobb på sykehus. Han har hele tiden hatt lovlig opphold. I Etiopia frykter han forfølgelse. I Norge finnes ingen nåde, heller ikke for ofre for fem års saksbehandling.

Den 24 år gamle afrikanske kvinnen var et barn da hun kom i -98. Barnevernet tok hånd om henne. Hun utdannet seg til hjelpepleier og var en solskinnshistorie i integrering. Jenta var 17 år da hun fikk avslag. I perioder har hun hatt lovlig opphold og arbeidstillatelse. Nå bor hun ulovlig i Norge uten noen rettigheter. Men hun blir heller ikke tvangsreturnert til hjemlandet. Det er for farlig. Hun venter på åttende året. Handler det om innvandringspolitiske hensyn?

HVIS EN SAK har tatt uforholdsmessig lang tid, kan ventetida tillegges vekt. Det motsatte er likevel hovedregelen. I ti år har Martinsen i SEIF jobbet med asylsaker. Han mener asylbyråkratene ofte gjør det lettvint for seg ved ikke å problematisere lang botid. Fem år i et ungt menneskes liv, pytt, pytt.

UDI viser til at det er mange grunner til at saksbehandlingen blir lang som undersøkelser om identitet, oppsporing av familie, verifikasjon osv. Men undersøkelsene er ikke alltid verken omfattende eller imponerende. Fem års ventetid er uansett uhørt. To er altfor mye. Skal man ta barn og unge på alvor, bør saksbehandlingstida ligge på maks ett år.

JEG MØTER ei iransk jente på 21 år mens jeg jobber med denne kommentaren. Hun er sliten. Nedbrutt. Hun lever i skjul sammen med søsteren på 20 og foreldrene. Søstrene var 15 og 16 år da de kom til Norge. De ventet lenge. De fikk håp gjennom møter med Ap- og SV-politikere på Stortinget. Der fikk de høre at det kom et amnesti for barn som hadde vært mer enn tre år i Norge. Men forskriften for lengeværende barn ble utsatt. Den kom først i sommer. Søstrene var for gamle. De hadde vært for lenge i Norge. Barn faller mellom alle saksbehandlingsstoler. Men det er ingen vei tilbake til Iran for søstrene.

TRYGVE NORDBY, generalsekretær i Røde Kors treffer spikeren på hodet: Ja, norske politikere er livredde for å gjøre noe som kan oppfattes som liberalt i innvandringspolitikken. Er det forklaringen på regjeringens steinharde asylpolitikk? Det er vanskelig å finne rødgrønne tegn på en mer human asylpraksis mot barn og unge. SV ligger så lavt, så lavt, så lavt. De er jo ikke våre barn.