Barna og mennene ble slaktet ned

En gruppe enker er blant Rwandas største helter. Filmskaper Karoline Frogner møtte dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): En naken kvinne går alene på veien. Hun er voldtatt, forslått, og har vært vitne til at mannen og barna er blitt drept på det mest groteske vis fordi de var tutsier. Selv er hun hutu.

Tutsikvinnen Dafros gir henne klærne sine, skaffer henne legehjelp og hjelper til med å bygge et nytt hjem til kvinnen.

Dette er starten på enkelandsbyen Save, der etniske skillelinjer er byttet ut med grenseløs omsorg.

Håpets helter
De fleste av kvinnene her har mistet sine barn og sine menn. Det hindrer dem ikke i å adoptere foreldreløse barn og hjelpe andre til å bygge en framtid etter det dramatike folkemordet som rystet Rwanda i 1994.

I løpet av 100 dager mistet nærmere en million tutsier og moderate hutuer livet. Både menn, kvinner og barn ble systematisk drept - ingen skulle spares.

Den prisbelønte filmskaperen Karoline Frogner har besøkt Save flere ganger og har festet innbyggernes historier til tape. Målet er lage en helaftens dokumentarfilm på norske kinoer. Tittelen er «Interwari - håpets helter».

- Disse kvinnene er virkelige helter. Vi bør lytte til dem, de fortjener en plass i det offentlige rom, sier hun til Dagbladet.no.

Adopterte åtte
Dafros selv, som nå er pensjonistalder, mistet ektemannen og åtte av sine barn under folkemordet. De tre andre barna og henne selv ble reddet av en hutu-familie.

- Gud reddet meg selv om jeg ikke fortjente det noe mer enn andre. Derfor bestemte jeg meg for å ta vare på alle de barna som kom til meg, sier kvinnen. Hun endte med å ta seg av 20 foreldreløse barn, åtte av dem adopterte hun.

Enkelandsbyen består nå av 600 innbyggere. De tjener til livets opphold gjennom jordbruk, et tapperi, en systue og et snekkerverksted. Sistnevnte har spesialisert seg på kister.

For selv 15 år etter folkemordet er det mange som ikke har fått begravd sine kjære.

- En dag vi gjorde filmopptak av en sorggruppe der kvinnene får bearbeidet det de har opplevd, ble vi plutselig overdøvet av høylydt hamring. Jeg gikk ut for å se hva det var  og fant ut at bråket skyldtes at noen hadde startet med å snekre kister, både enkeltkister og containerkister. Noen hadde nylig funnet flere lik i latrinen som måtte fjernes på grunn av lukta, forteller Frogner.

MISTET SINE: Åtte av Dafros' elleve barn ble drept under folkemordet. Like mange barn har hun adoptert i etterkant. FOTO: KAROLINE FROGNER
MISTET SINE: Åtte av Dafros' elleve barn ble drept under folkemordet. Like mange barn har hun adoptert i etterkant. FOTO: KAROLINE FROGNER Vis mer

Ofret sine liv
Den norske filmskaperen har latt seg imponere av de sterke kvinnene i Save.

- De ser individer, ikke grupper av mennesker. De hjelper hverandre uavhengig av kjønn, rase, religion og etnisitet.

- Hva er det som driver dem?

- En viktig grunn til at de klarer å leve videre, tror jeg er at andre mennesker har stilt opp for dem. Mange av kvinnene opplevde at mennene deres ofret seg for dem - slikt gir styrke til å gå videre, sier Frogner.

Hun har festet timevis med groteske fortellinger til filmrullen. En av historiene hun hørte er så umenneskelig at tolken først nektet å oversette den for henne.

- En kvinne var vitne til at ektemannen og hennes tre barn ble jaget ned i latrinen av hutu-militsen. Deretter ble det kastet spyd og steiner på dem, men det tok sju dager før de døde. Selv måtte hun stå på utsiden og høre barnas fortvilte rop.

Ansikt til ansikt
Til tross for de store lidelsene, framstår enkene i Save som selvstendige, sterke og med klare krav til sine omgivelser. Det kom blant annet tydelig fram da Frogner filmet rettssaken mot de to som drepte en av Dafros sønner.

Den eldre kvinnen snakket selv direkte til gjerningsmennene.

- Dere bør bli straffet på hardest mulig måte. Det dere har gjort er grusomt, og hvis dere sier dere aldri skal gjøre det igjen må dere mene det, sier hun, mens Frogner filmer.

De to mennene kikker ned i bakken. Dafros viker ikke unna i blikket. Men da en av mennene fremdeles forfekter sin uskyld til tross for alle vitneforklaringene og bevisene som peker i motsatt retning, får hun nok. Rasende forlater hun rettssaken.

Framtidshåp
Frogner ønsker å vise hvordan det gode i et samfunnet kan spre seg.

- Men alle samfunn har sine problemer. Jeg vil ikke idealisere Rwanda.

Samtidig gav møtet med en gruppe skoleungdommer henne stor tro på det afrikanske landets framtid.

- Flere av hutu-soldatene flyktet til Kongo etter folkemordet, men oppdraget med å drepe alle tutsier var på langt nær over av den grunn. Noen av dem oppsøkte en skole like over grensen og truet barna til å si hvem som var hutuer og hvem som var tutsier, forteller hun.

Men barna nektet å tyste på hverandre. Soldatene begynte da å skyte flere av dem. Fremdeles var det ingen som røpet av elevene som var tutsier.

Frogner fikk gjenfortalt historien gjennom et skuespill på skolen der hendelsen fant sted.

- Vi er alle rwandaere. Vi vil være Interwari (helter, red. anm) til vi dør, sang barna til slutt.