Barnas beste – i et mannsperspektiv

I en samtid med et mangfold av familietyper, er det da nødvendigvis til barns beste at én av foreldrene, og da ofte far må velges bort?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Barneombud Reidar Hjermann gjør jobben sin. Han påtar seg å være barnas stemme i en tid hvor et økende antall samlivsbrudd skaper en stadig større utfordring for vårt samfunn. Hvem eier egentlig retten til barna etter et samlivsbrudd? I kjølvannet av samlivsbrudd lider barna som følge av et stadig hardere konfliktnivå voksne imellom, om retten til omsorg for egne barn – om vi skal tro fagfolkene.

Men i en samtid med et mangfold av familietyper, er det da nødvendigvis til barns beste at én av foreldrene, og da ofte far må velges bort?

Både meklere og sakkyndige som er satt til å hjelpe foreldre med å finne gode omsorgsløsninger for barn etter et samlivsbrudd, melder i økende grad at konfliktnivået mellom foreldre etter brudd oftere enn tidligere tilspisser seg. At et økende antall foreldre (les menn og kvinner) nå bringer sin sak inn for rettsapparatet for å vinne frem med sin sak.


For det er foreldrenes egen sak dette handler om og ikke barnas, om vi skal tro ekspertenes fremstilling. Og foreldrenes sak er retten til barna.

Det er på denne arenaen Barneombudet med jevne mellomrom kjemper en heltemodig, men like fullt håpløs kamp mellom mødre, fedre og psykologi. Hva er egentlig barnas beste etter et samlivsbrudd? En kamp om hvem som eier sannheten, en kamp ingen av aktørene i realiteten kan vinne. For hvem eier retten til å utøve omsorg?

Dagens lovverk diskriminerer menn som omsorgspersoner etter samlivsbrudd. 25 prosent av barn i Norge bor i dag ikke med begge sine foreldre, og av disse barna er det nærmere 9 av 10 som har samvær med far og bor fast hos mor.

I rapporten Får far lov? fra Reform – ressurssenter for menn fremkommer det at denne skjeve fordelingen i forhold til bosted og samvær kommer av at begrepenes historikk og daglige praksis knytter dem til enten mor eller far, selv om begrepene i lovteksten brukes som om de var kjønnsnøytrale.

Eller for å være mer presis – omsorg knyttes fortsatt til mor og samvær knyttes til far. På denne måten gir dagens barnelov ikke fedre lov til omsorg – bare til samvær.

MANNSPERSPEKTIVET: - Barneombud Reidar Hjermann gjør jobben sin. Han påtar seg å være barnas stemme i en tid hvor et økende antall samlivsbrudd skaper en stadig større utfordring for vårt samfunn. Men i en samtid med et mangfold av familietyper, er det da nødvendigvis til barns beste at én av foreldrene, og da ofte far må velges bort? spør Ulf Rikter-Svendsen.
MANNSPERSPEKTIVET: - Barneombud Reidar Hjermann gjør jobben sin. Han påtar seg å være barnas stemme i en tid hvor et økende antall samlivsbrudd skaper en stadig større utfordring for vårt samfunn. Men i en samtid med et mangfold av familietyper, er det da nødvendigvis til barns beste at én av foreldrene, og da ofte far må velges bort? spør Ulf Rikter-Svendsen. Vis mer

Indirekte medfører dette at barn i dag diskrimineres etter foreldres samlivsbrudd. Barn som i lovens konsekvens er fratatt retten til omsorg fra to likeverdige omsorgspersoner med en gang foreldrene har bestemt seg for ikke å lengre leve under samme tak.

Koffertbarna kaller Trude Ringheim dem i sin kommentar i Dagbladet torsdag 3. januar. Samtidig påpeker hun at dette er barn som må pendle mellom to byer og to skoler fordi foreldrene i for stor grad fokuserer på egne rettigheter og for lite på barnas ve og vel. Men dette er jo snarere en konsekvens av at dagens lovverk ikke betrakter menn og kvinner som likeverdige omsorgspersoner, og kan like gjerne leses som et fortvilet ønske om å gjøre det best mulig for barna.

Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem har med rette nedsatt et utvalg som skal gå igjennom gjeldende barnelov og anbefale endringer. Dette utvalget har fått en utfordrende oppgave, ikke desto mindre er det på høy tid at lovverket rettes opp slik at foreldre kan være foreldre uansett hvordan de velger å organisere sitt familieliv.

Det er soleklart at et lovverk legger premissene for hvilke sjanser fedre og mødre har på omsorgsarenaen etter et samlivsbrudd, og like klart er det at gode og likeverdige ordninger vil skape gode holdninger hos foreldre.

Mannspanelet anbefaler i sin uttalelse fra oktober 2007 at barneloven må endres, slik at den baserer seg på et likeverdig foreldreskap som hovedprinsipp. Et likeverdig foreldreskap gir barna mulighet til å ha god kontakt, både i hverdagsliv og i ferie, med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Denne uttalelsen baserer seg på den forskning som slår fast at det er til barnets beste å ha størst mulig kontakt med begge foreldrene. Mannspanelet anser at det er viktig å legge til rette for dette både i familien og eventuelt etter et samlivsbrudd.

Da dette anses som barnets beste, må barnets beste veie tyngst i slike saker. Men det kan samtidig motiveres ut fra et likestillingsperspektiv. Et likeverdig foreldreskap vil ha positiv innvirkning både på likestillingen i familien og i arbeidslivet.

Det er mulig Barneombudet har rett i sin påstand om at det er feil for barn under tre år å ha delt bosted etter foreldrenes samlivsbrudd. Det er også mulig at det er ikke er riktig. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at stadig flere foreldre velger delt bosted som løsning for sine barn. Andelen har faktisk økt fra fire til ti prosent på åtte år, og tendensen er kraftig stigende. Forsker Kristin Skjørten ved Institutt for samfunnsforskning kaller dette en markant økning. Dette til tross for at lovverk og barneombud ikke anbefaler en slik løsning.

Dette kan bety at eksperters anbefalinger ikke alltid er fasit, og at foreldre i økende grad velger det de selv tror blir bra for sine barn.

Og hvis det er slik, er det myndighetenes oppgave og ansvar å tilrettelegge for at nettopp de løsninger foreldre velger for sine barn etter samlivsbrudd, i størst mulig grad gis mulighet til å bli gode løsninger ut fra prinsippet om barns beste.

Lettest gjøres dette ved å basere et nytt lovverk på et likeverdig foreldreskap, gjennom å likestille mødre og fedre som omsorgspersoner.