Barnehagebarn som prøvekaniner?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BARNEHAGE: Diskusjonen om Kvalitetsmeldingen om barnehagene har så langt uttrykt dyp skepsis til økt bruk av kartlegging, testing og andre vurderingsformer (Dahl Bergsland, Dagbladet 20/06). Knut Kvaran (Dagbladet 11/06) er noe mer nyansert og påpeker med rette, at vi foreløpig mangler gode nok verktøy for å utrede språkvansker hos flerspråklige barn med minoritetsbakgrunn.

Løsningen er imidlertid ikke, som Kvaran ser ut til å hevde, å basere seg på mer eller mindre systematiske observasjoner, foretatt av mer eller mindre kvalifisert pedagogisk arbeidskraft. Erfarne pedagoger med god kjennskap til alminnelig og mer avvikende utvikling hos barn, florerer ikke i norske barnehager.

Kvaran har selvfølgelig rett i at et minstemål av barnefaglig utdanning kan bidra til økt kvalitet i barnehagene. Det er derimot ingen grunn til å anta at en ettårig barnefaglig utdanning vil ha betydning for å fange opp barn hvis atferd og utvikling tilsier nærmere undersøkelser.

Dagens utfordringer krever at man kan holde flere tanker i hodet på en gang. Barn kan bli prøvekaniner på andre måter enn gjennom kartleggingsprøver som har til hensikt å fange opp barn som befinner seg i en risikosone. Alt for mange barn har blitt gjenstand for en «vente og se»-holdning, noe som er uforenlig med myndighetenes mål om tidlig innsats. Vansker har fått utvikle seg unødvendig lenge, noe som ofte vil gjøre tiltaksarbeidet vanskeligere og mer omfattende.

Barn kan også bli prøvekaniner i den utstrekning kartlegging og mer spesialisert utredning ikke holder mål. Vi vet ikke mye om hva slags tiltak som virker ute i den virkelige verden, der barna oppholder seg store deler av dagen. Jeg tør hevde at mangel på kunnskap om tiltak er det mest urovekkende ved dagens samlede kunnskapsstatus.

Barn vil i mange tilfelle også ha behov for tjenester fra flere instanser på tvers av kommunalt og statlig nivå. Manglende samhandling mellom instanser resulterer ofte i en ufullstendig beskrivelse av barns og familiers behov. Et slikt utgangspunkt kan vanskelig danne grunnlag for en langsiktig, koordinert og systematisk innsats som det er mulig å evaluere på en troverdig måte.

Det endelige svaret på kvalitetsutfordringen, må derfor omhandle målrettet forskning og modellutprøvning, framfor profesjonsbasert skepsis og ideologiske anfektelser.