Vi nærmer oss slutten av inneværende år og som vanlig bærer nyhetsbildet i Norge preg av en oppsummerings- og evalueringsmentalitet, hvor vi liksom skal se tilbake og debattere de store tingene seriøst. De store sakene nå i de siste dager av 2007 er folkets (les: medienes) misnøye med sittende regjerings målsettinger og resultater.

I denne anledning vil jeg gjerne ta til orde for å forsvare både Kristin Halvorsen og Bellona-Hauge.

Halvorsen har kommet i skade for å si ved en tidligere anledning at dersom vi ikke når 100 prosent barnehagedekning innen 2008, så skulle hennes plass stilles til disposisjon. Per 19/12-2007 mangler ca. 3000 plasser i en håndfull Høyre-kommuner, og for dem som er ute etter å fordele skyld i stedet for å hjelpe barna, så kan jeg slå fast at det er kommunenes feil. Uansett er det et sidespor og når både Kristin og kunnskapsminister sier med et smil at vi i praksis er i mål med en dekning på rundt 99,95 prosent eller hva det nå er, og inviterer til samarbeid – så får de til svar av Jern-Erna at hun vil ikke være med på SVs skitne spill?

På toppen av det hele forventer disse menneskene at de virker troverdige i den forstand at de er der for våre interesser. Hva pokker er problemet med bred konsensus på Stortinget? Jeg er så lut lei av politikere som ikke skjønner at enigheten er den største og beste katalysatoren vi har i landet når det gjelder å få prat til praksis. Penger og alt annet er underordnet.