Barneoppdragelse

Som inngang til samfunnet og fellesskapet er fotball en perfekt idrett, men den kan også perverteres til et område der produkter gjøres klare for et marked.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SPORTSDIREKTØRENE

er i ferd med å innta idretten, som direktører for lengst har tatt over helsestyringen eller kulturlivet. Det kalles profesjonalisering, men er samtidig uttrykk for et truet demokrati. Valgte politikere og foreningsledere med makt er i ferd med å bli en epoke i vår historie. På samme vis som avstanden øker mellom fattig og rik, tiltar den mellom makt og avmakt. Det er langt fra pasienten på venteliste B til sjefen for Helse Øst, og gapet vokser mellom småguttelagets vaffelstekende mammaer og sportsdirektørens eplekjekke verden:

-  For å komme noen vei, må vi ta et oppgjør med barneidretten. Nå lager vi et samfunn hvor de gode enten holdes igjen, eller gjemmes bort, sier Lyns direktør Morgan Andersen. Hans kollega i Lillestrøm, Jan Åge Fjørtoft, er på samme direktørnivå: -   Første skritt er å ta et oppgjør med allsidighetstanken i norsk idrett.

SLIK TALER DET

nye profesjonaliserte direktørsjiktet, som pipler fram alle vegne: De skal ha mer igjen for pengene! Selv om sportsdirektørene neppe har ment det slik, bør de ha forstand nok til å se hvordan uttalelsene passer inn i et mønster der det dreier seg om å kjøpe og selge spillere og der det gjelder å finne de unge så tidlig som mulig for på sikt å tjene penger på dem. Vi er med andre ord hinsides det som blir regnet som et absolutt gode i Norge, nemlig barne- og ungdomsarbeidet.

Jeg ville ha gjort mye for å styre barna mine til andre klubber med annen tenkning. Sportsdirektørenes problem er at dersom de tenker det beste for barn og idrett, så fins det ikke belegg for påstandene. SIFO-forsker Jo Helle-Valle sier til Dagbladet at erfaringen med topping i yngre årsklasser er svært dårlig. Resultatet kan snarere bli motsatt. Ungdomsundersøkelsen på 1980-tallet viste at også den gode spilleren kunne si takk for seg dersom en mindre god kamerat sluttet.

Herrene Andersen og Fjørtoft lever i toppverdenen og deres blikk i barn og ungdoms kår strekker seg ikke lenger enn til talentet. Det er kortsiktig, som i en jakt etter den hurtige gevinsten.

Selvsagt trenger idretten profesjonelle folk på toppen. Utviklingen kan ikke reverseres, men ledelsen bør være seg bevisst sitt jordsmonn.

Fotball er en folkebevegelse med kulturell og sosial kraft. Det innebærer at det ikke bare er pengene som skal forvaltes, men også verdier som er dypt forankret i vår kultur. Det var gjennom de første folkebevegelsene vårt demokrati vokste fram, og det er blant annet gjennom dem at det kan opprettholdes.

Som inngang til samfunnet og fellesskapet er fotball perfekt, men den kan også perverteres til et område der produkter gjøres klare for et marked. Det er snakk om barneoppdragelse, simpelthen!