Barnet og generalen

En tanke til Kabul i dag. Til et nyfødt barn som kom til verden på en krigsherjet fødselsklinikk med vinternatta hylende utenfor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HISTORIEN om det nyfødte barnet og moren. Den er gammel som julekvelden, men fikk nytt liv da fredsprisvinner Kofi Annan under prisoverrekkelsen i Oslo i desember minnet om de fattigste som nå kommer til verden i Afghanistan og som er vårt ansvar. Hva slags framtid disse barna får, vil vise om verden har en felles menneskelighet, forkynte Annan i sin tale. Samme dag fant Dagbladets Einar Hagvaag barnet, ei jente, skrikende i sin mors armer på en nedslitt fødselsklinikk i Kabul. Moren, Amida, har to jenter fra før. De er født inn i verdens mest kvinnefiendtlige land. Kofi Annan ga verdenssamfunnet en utfordring denne dagen i Oslo. Ærlig talt, han kunne ikke sagt det bedre.

KVINNERS STATUS i samfunnet er selve målestokken for en nasjons vekst og utviklingspotensial, hevder David S. Landers, amerikansk professor i historisk økonomi. Når kvinner utdannes til økonomisk selvstendige personer, utvikler hele samfunnet seg, ifølge Landers. Afghanske kvinner hadde da også gradvis fått flere rettigheter i løpet av 1 900-tallet. Da landet fikk sin grunnlov i 1964, deltok kvinnene i å utforme lovteksten, skriver Jan Goodwin, forfatter og ekspert på kvinners stilling under islamsk ekstremisme, i The New York Times. Det er altså ikke sant at Afghanistans kultur alltid har vært kvinnediskriminerende.

UNDER TALIBAN ble kvinner femteklasses borgere. Tiåret før, på slutten av 1980-tallet, ble kvinner som arbeidet for internasjonale hjelpeorganisasjoner under krigen mot Sovjetunionen, truet med dødsstraff av sine mannlige ledere. I 1990 satte en fatwa fra afghanske ledere i eksil i Peshawar stopp for jenters skolegang, hilsen 200 mullaer og politiske ledere for ulike mujahedinske grupper. Da mujahedin tok over Kabul i 1992, ble kvinner pålagt å bære slør samtidig som de ble tvunget ut av sine jobber i mediene og den offentlige forvaltningen.

ÉN KVINNE ga seg ikke. Souhaila Siddiq, Afghanistans eneste kvinnelige general og nå helseminister i den nye overgangsregjeringen, har vært virksom som lege hele tida. Som Afghanistans s var på Florence Nightingale arbeidet hun med jernvilje blant sårede soldater under den afghanske borgerkrigen. Under Taliban-styret maktet hun til og med å få åpnet medisinerstudiet for kvinner, og hun drev en egen kvinneklinikk i samarbeid med den norske Afghanistankomiteen. Under Taliban bar hun aldri burka. I dag er hun afghanske kvinners fremste idol.

ET PLAGSOMT symbol, burkaen, for vestlige frigjorte kvinner som vil motarbeide det vi oppfatter er islams kvinneundertrykking. General Souhaila sier til Dagbladet at vi legger altfor stor symbolverdi i dette plagget. Hun foretrekker at vi samler oppmerksomheten om kvinners utdanning, arbeid og økonomi. Likevel har historien lært oss at der islamske ekstremister er i ferd med å vinne fram, er det første og synligste tegnet at kvinner påtvinges burkaen. Plagget er politisk og ikke religiøst begrunnet. Dette mobile heldekkende fengselet forteller verden at kvinnens plass ikke er ute i samfunnet sammen med mannen. Burkaen er et brutalt politisk maktmiddel for å underlegge kvinnen mannens kontroll. Plagget representerer et tilbakeskritt for kvinner over hele verden.

ET UVENTET tilbakeskritt for vestlige, frigjorte kvinner som i et sekularisert, moderne samfunn tok sikte på en usentimental avvikling av religiøs overtro og patriarkalsk styreform. Vi hadde utdannet oss til et gudløst, likestilt velferdssamfunn der varierende tillit til statlig styring skilte politiske motstandere. Vi hadde tvunget vårt lokale patriarkat i kne, i det minste krevde loven omsider førti prosent kvinnelig representasjon i alle offentlige utvalg. Vi hadde begynt å definere oss som selvstendige seksuelle subjekter. Alt skulle med andre ord være såre vel.

I STEDET avgjorde flyktningstrømmene at vi måtte forstå førstegenerasjons tilslørte muslimske bondekvinners kamp for å beholde sin egen identitet som mannens eiendom. Eller trå varlig slik at vi ikke kjørte over dem med vår etnosentriske nakenhet og skamløse seksualitet. Vi skulle også forstå det islamske patriarkatets frustrasjon inne nfor en likestilt kultur. Å forstå vår egen samtid ble etter hvert et spørsmål om å forstå hvordan islam kan tolke eller mistolke Koranen til å undertrykke kvinner. På den annen side tar det tid å forstå. Mye lengre tid enn det tar en vestlig sekularisert lesekyndig å komme gjennom Koranen.

BEVISET PÅ at verden kan tilby en felles menneskelighet, slik Kofi Annan ba om på vegne av Afghanistans nyfødte jentebarn, avhenger derfor av at vi makter å overordne internasjonal menneskerett og rettsorden all slags religiøs fanatisme, også amerikanske korstog. Flertallet av Afghanistans befolkning er kvinner. Den nyfødte jenta i Kabul vil trolig dø før hun er førti år, feilernært, uten å kunne lese og skrive. Enhver politisk prosess i Afghanistan må derfor ta sikte på å styrke kvinnenes stilling. Hvis ikke er slaget tapt. Vi har general Souhailas ord for det.