Barnet som kan endre monarkiet

Hun veier bare 3686 gram. Men en gang kan jentungen bli den første regjerende dronning i Norge på 600 år. Det vil forandre monarkiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SISTE TUSEN

åra har Norge hatt 42 dronninger. Flere ble beskyldt for snikmord. Andre var elskovssyke, intrigante, moderlige eller maktglade. Nesten alle levde med en konge som ustoppelig la seg i andres senger.

Bare én dronning stiger fram som stor politiker og hersker med full kontroll: Margrete Valdemarsdatter (1353- 1412), riksstyrer i både Norge, Sverige og Danmark.

Det er en annen verden med andre utfordringer som ligger foran det barnet som i går ble født på Rikshospitalet.

KVINNERS ARVERETT

til tronen har svak tradisjon i norsk historie. Fram til slutten av 1200-tallet var det utenkbart. Det som gjaldt var sønner. Uansett om de var avlet med dronningen eller med tjenestejenter, friller, adelsdøtre eller andre som falt i kongens smak og sengehalm. Først med tronfølgeloven av 1273 åpnes døra på gløtt. Men den smeller i lås når eneveldet blir innført i 1660. Først ved grunnlovsendringen i 1990 ble det igjen klart for kvinner som regjerende monark i Norge.

Men også på en annen måte er begivenheten på Rikshospitalet historisk. Det er den andre dronningfødselen på norsk jord siden Margrete Skulesdatter (1210- 1270).

Og selv ved Sonjas krybbe var det knapt noen som trodde hun ville bli dronning.

AT NORGES

dronninger har en beskjeden plass i historieskrivingen, betyr verken at de var uinteressante eller uten makt. Riktignok kjenner de færreste dronninger som Fredkolla, Malmfrid, Filippa eller Isabella. Men i rekken er også dronning Gunnhild, som ifølge sagaen var «fager og fin, liten av vekst, listig, men svær til å snakke. Hun var grusom og lite vennekjær, dertil meget lysten etter gods og land» . Men så var Gunnhild også gift med en herre vi i ettertid kjenner som Eirik Blodøks. Og glem ikke at det var Gyda som kalte Olav Trygvason en feiging. Det ville han ikke ha sittende på seg. Han hentet sverd, menn og skip, dro til Svolder og falt i slaget der. Dronningene Blanca og Margrete Eriksdatter ble beskyldt for giftmord.

MEN DETTE ER

unntakene. Historikeren Steinar Imsen sier dronningenes anonyme plass i historien skyldes at de først og fremst var hustruer, mødre og bestemødre.

Men nærheten til kongen har gjennom hele historien gitt mulighet til å øve politisk innflytelse.

Og øverst rager Margrete, en av de kløktigste personer som noen gang har styrt i Norden. Så ble det da også fastslått at hun var «fullmektige frue og rette husbond» i alle tre riker.

DAGENS PRINSESSE

kommer aldri til å bli en fullmektig frue. Det er ikke engang sikkert at hun noen gang vil komme i arveposisjon. Dit er det så langt fram at monarkiet i mellomtida kan være avviklet, sopt sammen som et juletre som er gått ut på dato.

Men bare ved å bli født styrker jentebarnet monarkiet på kort sikt.

Kongehusenes viktigste oppgave er jo å reprodusere seg selv for å føre dynastiene videre. Og paradoksalt nok er dette viktigere i vår tid og i vårt land enn noensinne. Et moderne kongehus er knapt konstitusjonelt - det er personlig.

DET HAR GÅTT

raskere enn de fleste er klar over. Da Norge skulle velge konge i 1905, var det et avgjørende argument for den danske prins Carl at han var gift med den britiske prinsessen Maud.

Den familiære forbindelsen til det britiske kongehuset var altså en politisk allianse som skulle sikre anerkjennelsen av den nye nasjonen.

Det er denne type realpolitikk som lå bak tradisjonen om at ekteskapene skulle blande blått blod. Nå kan vi glemme blodets mystikk. Den hører bare hjemme i ukebladene og i høyreekstremismen.

DERFOR ER DET

naturlig at kongehusene i våre dager henter sine ektefeller fra familier uten adelige aner. Det store spørsmål er selvfølgelig ikke om ekteskapet er alliansepolitisk korrekt.

Nå gjelder det om personen kan opptre korrekt og med karisma overfor mediene.

Det er denne nokså uhyggelige virkeligheten det nye medlemmet av kongefamilien vil stå overfor om noen år.

SOM ODD BØRRETZEN

sier det når han utfordrer sin egen toleranse og raushet: Men lett blir det ikke.

Utgangspunktet er riktignok bra. En prinsesse med utsikt til å ta over tronen er et slags symbol på at statsfeminismen har seiret på alle nivåer. Mens den før sildret ned i samfunnet fra politiske organer og statsapparatet, har den nå også fått en kilde i Drammensveien 1.

Det vil gi monarkiet en ny dimensjon og nye muligheter.

Spørsmålet er bare hva slags liv og vilkår som vil møte barnet. Foreldrene ser vi en dag med frossenpizza og kaffe latte, en annen dag i full galla. Det blir sikkert en mer liberal barneoppdragelse enn hva Haakon og Märtha gikk igjennom. Også derfor blir sprangene mellom det private, det personlige, det kongelige og det konstitusjonelle stadig lengre.

DET ER TID

nok til å bekymre seg om det. Akkurat nå opplever kronprinsparet eventyret i alle foreldres liv. Om fortsettelsen på eventyret handler om en dronning vil bare tida vise.

NESTEN NAPOLEON: Napoleon ville Desirée (1777-1860), men hun valgte en svenske ved navn Carl Johan.
RIDE, RIDE RANKE: Dronning Blanca (1315-1363) ble beskyldt for giftmord, men er i dag mest kjent gjennom visa «Ride, ride ranke».
ELSKERINNE: Anna Sophie Reventlow (1693-1743) var elskerinnen til Fredrik 4. Han røvet henne hjemmefra, og giftet henne «til venstre hånd».