Barnevern uten anbud

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den rødgrønne regjeringen vil ikke sette bestemor ut på anbud, men barn sendes stadig vekk ut på anbud. Det er ikke logisk. Aftenposten har i en reportasjeserie reist spørsmål om norsk barnevern. Barnevernsplasser for barn og ungdommer med atferdsproblemer og traumer, legges ut på anbud. Hele 426 plasser har de siste åra vært satt ut. Konkurransen mellom private barnevernsaktører er beintøff. Mange forsøker å kare til seg ungdommer for enhver pris. Staten har som eneste kjøper av tjenestene, all makt. De få som tør å snakke, er bekymret fordi pris settes foran hensynet til barna. Institusjoner som ikke priser seg lavt nok, risikerer nedleggelse. Barna flyttes til et enda billigere sted.

Barne- og likestillingsministeren har møtt kritikken med å peke på sine departementsjurister som hevder Norge må operere med anbud på grunn av EØS-reglene. Men en av våre fremste eksperter på EØS-rett, professor Hans Petter Graver, er tindrende klar: EØS-avtalen tvinger ikke norske politikere til å legge barnevernsplasser på anbud.

Barnevern er ikke tjenester slik begrepet forstås i EØS-avtalen. Utøvelsen av omsorgen for barna, ligger under offentlige myndigheter. Derfor kan barnevernet samarbeide med private aktører uten anbudskonkurranser, forsikrer Graver. Juristen Manuela Ramin-Osmundsen bør slutte å gjemme seg bak sine departementsjurister.

De har mistet sitt første hjem. Barnevernets oppgave er å sikre at barn får nødvendig hjelp og omsorg og trygge oppvekstvilkår. Barnevernet oppfyller ikke dette oppdraget når barn behandles som pakkepost og kasteballer. Det er ingen tvil om at dagens barnevern trenger nytenking og en solid kompetanseheving. Barnevernsbarna fortjener en bedre oppvekst. Offentlige institusjoner er best egnet til å utvikle gode, langsiktige, tilpassede omsorgstilbud. Nedbygging av privat barnevern må uansett ikke skje på bekostning av barna.