- Barnevernet bør kunne bruke tvang

- Skal ikke være et foreldrevern.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi opplever ofte at media fremstiller barnevernet som en sterk maktutøvende myndighet. På bakgrunn av denne framstillingen kan det lett danne seg en oppfatning av at tjenesten har mulighet til langt mer bruk av makt enn den i realiteten har.

Det fokuseres sjelden på den makt foreldrene besitter i kraft av at de har rett til å takke nei til alle hjelpetiltak fra barneverntjenesten.

Det er riktig at barneverntjenesteloven gir barnevernet adgang til å flytte et barn ut av familien under visse betingelser, men samtidig står beskyttelsen av den private sfære sterkt i den samme loven. Den sterke beskyttelsen av foreldrenes rettigheter kan noen ganger gjøre det vanskelig for det offentlige å beskytte barnet. I henhold til loven omfatter barnevernets handlingsmuligheter iverksettelse av hjelptiltak og gjennomføring av omsorgsovertakelser.

Hensikten med hjelpetiltak er at det skal gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter (jamfør barnevernloven § 4-4) samt forebygge omsorgsovertakelse.

Samtidig gis foreldrene full rett til å avstå fra hjelpetilbud, noe som vanskeliggjør realiseringen av lovens intensjon med hjelpetiltak. Foreldrene besitter således mye makt i og med at de har denne retten til å si nei til hjelpetiltak.

En sentral intensjon i barnevernloven er å beskytte familien mot unødige inngrep. Lovens vektlegging av samtykke fra foreldrene, er basert både på internasjonal lovgiving om beskyttelse av familiens integritet og på sannsynligheten for å oppnå gode resultat ved et eventuelt tiltaksarbeid. Når foreldrene er positivt innstilt til samarbeid med barnevernet er sjansen for å lykkes med en intervensjon større. Vektleggingen av frivillighet fører imidlertid lett til at ressursene brukes på de som ønsker hjelp, ikke nødvendigvis på de som trenger det mest. Det kan således se ut som om intensjonen om frivillighet kan gå på bekostning av barnets behov for sikkerhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samarbeid og frivillighet står sentralt i barneverntjenesteloven fra 1992. Når familien ikke er innstilt på samarbeid stiller situasjonene seg annerledes. I de tilfeller familien ikke vil ta imot hjelpetiltak, har barnevernet to valgmuligheter. Den ene er å henlegge saken, og den andre er å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse.

Ytterlighetene er store, og i henhold til norsk lovgiving finnes det i prinsippet ingen middelvei. Det er et stort sprang å gå til omsorgsovertakelse og det er veldig sjelden det foretas omsorgsovertakelser uten at hjelpetiltak har vært prøvd først. Når familien ikke ønsker å ta imot hjelp er henleggelse av saken eneste alternativ.

NÅR FRIVILLIGHET STÅR I VEIEN: - Foreldrene har full rett til å avstå fra hjelpetilbud, noe som vanskeliggjør realiseringen av lovens intensjon med hjelpetiltak. Foreldrene besitter således mye makt i og med at de har denne retten til å si nei til hjelpetiltak, skriver innsenderen. Illustrasjonsfoto: Scanpix
NÅR FRIVILLIGHET STÅR I VEIEN: - Foreldrene har full rett til å avstå fra hjelpetilbud, noe som vanskeliggjør realiseringen av lovens intensjon med hjelpetiltak. Foreldrene besitter således mye makt i og med at de har denne retten til å si nei til hjelpetiltak, skriver innsenderen. Illustrasjonsfoto: Scanpix Vis mer

I de tilfeller barnevernet må henlegge en sak, gir ikke loven det offentlige noen mulighet til videre oppfølging av barnet. Barneverntjenesten vil være avhengig av at andre melder saken på nytt og at saksproblematikken gjerne har blitt mer alvorlig. Det er en kjensgjerning at barnevernet har begrensete handlingsmuligheter når familien ikke ønsker hjelp.

Selv om bekymringen for barnet kan være til dels stor, så må slike saker henlegges og håpet er at noen vil melde den på nytt. I denne ventetiden kan barnets situasjon forverre seg, og barnet vil være den tapende part i denne prosessen. Det er heller ikke alltid at saker som henlegges kommer tilbake til barneverntjenesten. Sjansen for at barn som trenger hjelp ikke får det, er absolutt til stede.

Den alvorligste konsekvensen av at foreldrene sier nei takk til hjelpetiltak er at forebygging av mer alvorlig problematikk vanskeliggjøres. Iverksetting av hjelpetiltak er ikke utelukkende en umiddelbar hjelp til barnet. Slike tiltak vil også gi barnevernet en mulighet til innblikk i familien. Familier er ofte en lukket arena og gjennom hjelpetiltakene får barnevernet anledning til å følge med i barnets omsorgssituasjon. De vil således ha mulighet til å framskaffe dokumentasjon i tilfeller der det kan være aktuelt med en omsorgsovertakelse. Når familien sier nei til bruk av hjelpetiltak reduseres også muligheten for en senere omsorgsovertakelse selv om forutsetningene er til stede. Barnet kan dermed hensettes i en langvarig negativ omsorgssituasjon i de tilfeller foreldrene ikke ønsker å samarbeide med barnevernet.

Bør så barnevernets myndighet utvides? En mulig måte å redusere den usikkerheten som knytter seg til saker som i dag henlegges med bekymring er at barnevernet gis muligheter til å til å gjenoppta en undersøkelse i bekymringssaker uten at det foreligger en ny melding og til å pålegge familien hjelpetiltak. Et pålagt hjelpetiltak vil tross alt være langt mindre alvorlig enn en omsorgsovertakelse.

En slik utvidelse av barnevernets myndighet vil tydeliggjøre interessemotsetningene mellom foreldre og barn. Foreldrenes integritet vil bli krenket med en endring av denne type, mens den vil ha en beskyttende funksjon overfor barna og styrke deres stilling som rettssubjekt.

Nå kan en selvfølgelig stille spørsmål ved om det er mulig å få en positiv effekt ved bruk av tvangspålagte hjelpetiltak. Vil det være mulig å oppnå gode resultat når familien i utgangspunktet er negativ til hjelp fra barnevernet? Å pålegge en familie et hjelpetiltak vil neppe føre til samme resultat som om familien hadde vært positivt innstilt, men det kan likevel ha en bedre effekt enn å ikke foreta seg noe overhodet. Hvis sjansene for omsorgovertakelse kan reduseres kan det være lettere å akseptere bruk av pålagte hjelpetiltak.

Pålegging av hjelpetiltak vil formodentlig kunne bedre barnets situasjon i dagliglivet samtidig som det kan forhindre en eventuell omsorgsovertakelse senere. Således kan bruk av pålagte hjelpetiltak betraktes som en styrking av barnets rettstilling. Pålagte hjelpetiltak vil også være et mildere inngrep enn omsorgsovertakelse og således vil de være i tråd med lovens prinsipp om mildes mulig inngrep.

Bruk av pålagte tiltak vil på ingen måte være uproblematisk. Spørsmålet er om en utvidelse av barnevernets myndighetsutøvelse kan likevel være det minste av to onder. Alternativet kan vise seg å være enda mer negativt for barnet.