Basketak om handel

I dag starter Verdens handelsorganisasjon (WTO) sitt møte i Seattle i USA om reglene for verdenshandelen inn i det neste årtusen. Forhandlerne har dårlig tid. De har ennå ikke klart å bli enige seg imellom om mandatet for forhandlingene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forhandlerne vil bli møtt av flere tusen demonstranter. De er godt forberedt og vet hva de vil. De vil gjennomføre det de selv kaller «et karneval mot kapitalismen», ved hjelp av demonstrasjonstog og gateteater. For dem er utgangspunktet greit og entydig: Økt frihandel betyr ikke økt frihet, men mer forurensning, mer urettferdighet og enda større kløft mellom fattige og rike i verden.

WTO har i dag 135 medlemsland, og beslutningene krever enstemmighet. Det er et vanskelig utgangspunkt når så mange, med så ulike interesser, skal forhandle. Selve forhandlingene, når dagsorden kommer på plass, vil ta flere år. Spørsmålet akkurat nå er om det blir enighet om en dagsorden i det hele tatt. Slik sett står WTOs troverdighet på spill.

En gruppe land, ledet av Australia, ville at denne forhandlingsrunden skulle ha som mål å fjerne all produksjonsstøtte til landbruket. Nei takk, sa EU og fikk følge av Japan, Sør-Korea, Sveits og Norge. Dermed er møtet fortsatt mandatløst, og Norge har fått søkelyset på seg som en av de skyldige i den forbindelsen.

  • - Handel er det arbeidende folks allierte, ikke dets fiende. Når levedstandarden økes, så bedres utdanning, helse og miljø, sa generaldirektør Mike Moore i WTO i Seattle i går. Etter hans mening har ikke verden noe alternativ til frihandel. I motsatt fall er vi alle på vei tilbake mot en verden preget av separatisme, stammetilhørlighet og rasisme, hevdet han.

Det var store ord, og slike er det ingen mangel på når handel og frihet diskuteres. Alle de 135 landene har et utgangspunkt felles, de vil ha så mye som mulig og gi så lite som mulig, og de bruker alle slags argumenter for å få det til.

  • Levestandarden har økt ganske dramatisk i mange land i verden. Det har også den gjennomsnittlige levealderen. Tilhengere av frihandel slår slike tall i bordet og påstår at dette har sammenheng med inngåtte avtaler om reduserte toll-tariffer og økt verdenshandel. Slike påstander er vel luftige, men de brukes mest for å skjule det faktum at de 135 landene har svært ulike interesser og utgangspunkt og på ingen måte er likeverdige handelspartnere.
  • Den norske regjeringen er en sterk tilhenger av frihandel, fordi Norge har en åpen økonomi overfor omverdenen. Og fordi Norge, til tross for en meget sterk økonomi, er et lite land som svært gjerne ser at verdenshandelen styres etter et klart og omfattende regelverk.

- Ellers kan det bli slik at de sterkestes rett får råde. WTO-runden er en svært viktig sak for Norge. Men samtidig har vi både offensive og defensive interesser, sa utenriksminister Knut Vollebæk nylig.

Og med disse også ganske fine ordene tenkte Vollebæk på de norske bøndene. Det er ikke så mange år siden at norske bønder tente tusenvis av vardebål over hele landet som en protest mot kutt i landbruksstøtten. Nå har WTO satt søkelyset nettopp på landbruket, og Vollebæks oppgave i Seattle blir å tale varmt for økt frihandel, våre offensive interesser, og like varmt for beskyttelse av norsk landbruk, som er våre defensive interesser.

  • For å rettferdiggjøre dette, sier regjeringen at landbruket har en spesiell rolle i den norske samfunn, med hensyn til både befolkningsmønster og arbeidsplasser. Det samme kan den jo si om kystbefolkningen og fiskerne, men det gjør den ikke, akkurat nå. For fiskeindustrien vil ha regler om mindre beskyttelse, for å øke eksporten sin. For den norske regjeringen er det ingen motsetning i å ønske redusert toll for norsk fisk og beskytte norsk landbruk samtidig.
  • Nå kan det hende at fisken faktisk blir et tema for forhandlingene etter Seattle-møtet. Men inntil det er bestemt, kan den norske fiskeindustrien kanskje finne trøst i at Kina er på vei inn i WTO. I dag er det Japan som spiser mest norsk laks og makrell. I framtida kan Kina bli det nye paradiset for norsk eksportfisk.