Bauta eller gapestokk?

Aldri har debatten om et statsbudsjett startet så tidlig og vært så intens som i år. I flere måneder har politikere av ulik valør og tyngde stilt ultimatum og avsagt skråsikre dommer i et oppkavet politisk spill. Alt har skjedd før regjeringen hadde vedtatt budsjettet, og uten at ett eneste tall var kjent. Først i går kunne virkeligheten erstatte spekulasjonene, da store deler av budsjettet ble kjent gjennom Dagbladet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ganske typisk for situasjonen at de første kommentarene som ble innhentet av en heseblesende reporter på morgensendingene i Dagsnytt, kom fra to markedsaktører. Hva skjer med renta og kronekursen? Er innstrammingene store nok til å roe markedet? Går børsen opp eller ned? Se, det var dagens spørsmål. Kontantstøtte, skatteomlegging og oljeinntekter kom i andre rekke. Veibevilgninger, bilavgifter og boligskatt ble et rent pliktløp fra opposisjonspolitikere med markeringsbehov.

  • Nå viste det seg utover dagen at det såkalte markedet ikke lot seg bevege. Tallene var som ventet, og dermed forskuttert, selv om ti milliarder i innstramming er sterk kost. Men det er nødvendig for å stagge markedet. Nå gjenstår å se hvor mye som går gjennom i Stortinget i høst. Markedet står parat til å straffe både politikere og låntakere. Trusselen er at rentenivået kan holde seg kunstig høyt i lang tid framover.
  • Så hva gjør våre politikere? Reaksjonene i går spente fra det avventende til det avvisende. Inntrykket av budsjettets profil går klart i såkalt blokkuavhengig retning. Kall det gjerne sentrumsprofil, hvis noen har behov for å klistre merkelapper. Innstrammingene er omtrent likelig fordelt mellom økte inntekter og kutt i utgifter. Det er i tråd med det som er varslet fra regjeringen.
  • Hva ellers skulle den gjøre? Hvis regjeringen i stedet skulle innfri alle krav om å velge side, som det heter, ville det være ensbetydende med å fraskrive seg enhver eksistensberettigelse. Det kan vel også tenkes at verken venstre- eller høyresida har den riktige medisinen mot dagens plager. Men i den politiske debatten virker det som det er likegyldig hvilken side regjeringen velger, bare den velger en side. Kanskje det er like viktig at den velger riktig politikk? For det er unektelig litt rart at alle som hyller Tony Blairs «tredje vei» og Gerhard Schröders «neue Mitte», åpenbart mener vår egen redning ligger i det gamle blokksystemet.
  • Arbeiderpartiets nestleder og finanspolitiske talskvinne Hill-Marta Solberg gikk kraftigst ut i går og mente regjeringen er ute på en farlig vei fordi den provoserer til begge sider. I radioen sa hun at Bondevik med dette budsjettet bare reiser seg en bauta, men mente vel gapestokk på kirkebakken. Uansett må det bety at hun varslet regjeringskrise i høst. Også Per-Kristian Foss gikk i sin skyttergrav, mens Siv Jensen vil vente og se hele budsjettet på mandag. Det kan kanskje være lurt, for fortsatt er mye av utgiftssiden ukjent.
  • Det er hevdet at regjeringen Bondeviks verste fiende er manglende tillit hos markedsaktørene. En del mektige næringslivsledere har også erklært regjeringen krig. For noen år siden ville bare Høyre vært bekymret for det. Markedene var ikke mer liberalisert enn at regjeringen kunne ha en styrende hånd med det meste. Men i dag er det dødsens alvorlig å ha slike uvenner. Den globaliserte økonomien mangler politikkens instrumenter. Så var det sikkert en kjærkommen og sjelden trøst for regjeringen at markedet bare trakk på sin mektige skulder av gårsdagens lekkasje. Men Stortinget gjenstår. Hvis de folkevalgte også denne gangen bare vil ha godbitene og vraker det som smaker vondt, vil markedet våkne igjen. Da kan vi også få det regjeringsskiftet markedet ønsker.