Beckett bak muren

«Sov jeg, mens andre led? Sover jeg nå? I morgen, når jeg våkner, eller tror jeg våkner, hva skal jeg si om dagen i dag?» spør Vladimir i «Mens vi venter på Godot», og fangene med ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En liten jordhaug. Et tre. En vei. To menn som venter på en tredje. Den ene sitter på jordhaugen og prøver å ta av seg skoen. Han sliter lenge, gir opp og sier: «Det nytter ikke!» Så begynner skuespillet. I siste akt, siste scene sitter de to igjen alene. Godot har ikke kommet. «Skal vi gå?» sier den ene. «La oss gå,» sier den andre - og begge blir sittende urørlig.

På scener over hele verden er Samuel Becketts moderne mysteriespill «Mens vi venter på Godot» blitt oppført de siste 50 åra. Den svenske skuespilleren Jan Jönson satte det i 1980-åra opp i Kumla statsfengsel og i San Quentin-fengselet i USA, med fanger i rollene. De som spilte i San Quentin, hadde sittet i 10- 15 år, et par av dem visste de aldri ville slippe ut. I Sverige fikk han tillatelse til å ta ensemblet med på turné, og i Göteborg rømte alle unntatt Pozzo. «Så de orket ikke vente lenger?» sa Beckett da han fikk høre om det. «Dette er det beste som har skjedd stykket mitt siden det ble skrevet!»

Jan Jönson utga i 1994 boka «Stunder av verklighet. En berättelse om Kumla - San Quentin - Samuel Beckett». I februar i år fortalte han under samme tittel i to ganger halvannen time i Sveriges Radio. Seinere har han turnert med sin beretning, som da varer i fire timer. Han var i Norge, nærmere bestemt i Sandvika, i begynnelsen av mai. Jeg har aldri sett ham, men jeg har lest boka og hørt opptak fra radioversjonen. Jönson tilbrakte over ett år med fangene, slik at boka, radiooppsettingen og ganske sikkert turnéforestillingene blir som stemmer fra roller i et annet, større skuespill: «Dette stykket er min dagbok,» sa en av fangene.

Med 3000 fanger, 250 av dem på death row, var San Quentin selv som en kjempemessig scene for Becketts stykke. Også treet var der: Midt på en gårdsplass vokste ei enorm gran rakt opp av jorda. Rundt grana var en innhegning. Innenfor puslet en olding av en indianer med jorda og pleide treet. Han var kommet til fengselet som 20-åring, og hadde med en gang bedt om et stykke jord. Det fikk han. Der sådde han et granfrø. Nå var han over åtti, og grana struttet av liv. Hver fredag ettermiddag kom andre fanger med et par cent, papir og blyant, for at han skulle klatre opp i treet og «tegne friheten». Indianeren hadde slått trinn inn i stammen, så han kom så høyt opp at han så over muren. Der oppe tegnet han havet, fjellene, solnedgangen.

Selve oppsettingen bød på store problemer, noen av dem som følge av den sadistiske fangebehandlingen i USA. Mannen som først spilte Lucky, og som satt på livstid, hadde i dagboka skrevet erotiske fantasier om en kvinnelig ansatt. Det ble oppdaget. Han ble straffet med total isolasjon 23 timer i døgnet. Bare én time kunne han være i en egen bygning på taket, der han kunne se himmelen. Isolasjonen varte resten av hans fengselstid: «De føder overskrevs på en grav. Lyset glimter fram et øyeblikk, så er det natt igjen,» utbryter Pozzo i skuespillet.

Fire timer tok den ferdige forestillingen. Fangene fikk spille den for innbudt publikum, blant dem mødre og søstre som de ikke hadde sett på mange år. I første akt spør plutselig Vladimir: «Kommer aldri natten?» «Hvem skal jeg rette det spørsmålet til?» spurte han som spilte Vladimir. «Hvis du stiller deg på scenen her,» svarte Jönson, «og ser på skrå opp over tilskuerne, vil du oppdage en vakt som står på en gangbro. Han er svart, som du. Han er like gammel som du, og har vokst opp i slummen i Los Angeles, som du. Han er bevæpnet og står klar til å skyte. Han må ha fingeren på avtrekkeren hele tiden. Han kan bare følge forestillingen gjennom kikkertsiktet. Han vil altså stå og sikte på deg, ikke fordi han skal skyte, men fordi han vil følge med. Ham skal du rette spørsmålet til.»

Det ble også skutt, men ikke under forestillingen. Overalt på fengselsområdet går bevæpnete vakter. Det hendte det ble oppløp og slagsmål mellom fangene, da skjøt de. Eller en fange orket ikke mer, stormet mot vakta, provoserte ham - og ble skutt.

Beckett fikk se et opptak av framføringen: «Du har vist meg røttene til mitt skuespill,» utbrøt han. I Jönsons versjon er dramaet en kinesisk eske: Innerst finnes fangene, som ikke spiller, men som lever stykket. De er Becketts rollefigurer som møter sin tekst. Så har vi Jönsons oppsetting og beretningen om den, som viser kraften i en kunst som streber mot sannhet, er den enn så smertefull. Og som ethvert ekte drama, følges det av et narrespill, som bare er synlig fra Norge: Ingen fant det for godt å omtale Jönsons besøk i mai. Og å sende to halvannen times programmer med bare én fortellerstemme i NRK radioteater, er mer utenkelig enn at mordere blir skuespillere.