Bedre enn alternativet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rammene for en ny handelsavtale mellom de 147 medlemslandene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er godt nytt for noen og dårlig nytt for andre. Men at man oppnådde enighet er bedre enn alternativet. Små land, som Norge, og fattige land, som utviklingslandene, er ikke tjent med en uregulert verdenshandel med et virvar av bilaterale avtaler, hvor de sterke dikterer betingelsene for de svake. Formålet med denne forhandlingsrunden, Doha-runden, har vært å gi de fattigste landene bedre vilkår. Det lyktes man ikke med under forhandlingene i Cancún for ett år siden. Da brøt forhandlingene sammen. Når industrilandene nå har gått med på å redusere landbruksstøtte og tollbarrierer, øker det utviklingslandenes mulighet til å erobre markeder i den kjøpesterke del av verden for sine varer.

Rammeavtalen innebærer at Norge gradvis må tilpasse seg til en ny landbrukspolitikk. Norges Bondelag har regnet ut at bortfall av støtteordninger vil koste landbruket 3,8 milliarder kroner og sette 20 000 arbeidsplasser i fare. Det er alvorlig, ikke minst med tanke på at de fleste arbeidsplassene befinner seg i distriktene, hvor også industrien er utsatt. På den annen side gir WTO-avtalen rom for «miljø- og landskapsstøtte», som ifølge landbruksminister Lars Sponheim betyr at kuttene ikke vil ramme bøndene så sterkt. For mange av dem som rammes av avtalen, vil omstilling derfor bli et reelt alternativ til avvikling. Det blir også resultatet for mange bønder i EU, hvor avviklingen av eksportstøtten blir et problem.

Det er forståelig at talsmenn for landbruksnæringen er kritisk til WTO-avtalen. Det er bønder og distriktsinteresser som må bære byrden ved de innrømmelser Norge har gjort i forhandlingene. Og det er viktig å merke seg Sp-lederens påminnelse om de farer som er forbundet med sterkt industrialisert landbruk og transport av matvarer over store strekninger. Men det er vanskelig å tenke seg alternativet til økt globalisering også innenfor landbrukssektoren. Det er dessuten også viktig at landbrukets folk tenker nytt i forhold til de nye utfordringene. Og en regulert verdenshandel er bedre enn en proteksjonisme som ensidig beskytter de rikeste landene.