Bedre rehabilitering?

Fengselsgruppen i Juss-buss arbeider til daglig med fangerett, og besøker ukentlig de største fengslene i Norge. De har innvendinger mot den nye straffegjennomføringsloven.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringens forslag til ny straffegjennomføringslov ble vedtatt i Stortinget den 26.04.01. På disse sider i Dagbladet den 3. mai i år applauderer justisminister Hanne Harlem den nye loven under overskriften «Raskere dom og bedre rehabilitering».

Fellesnevneren for den nye loven vises ved formålsparagrafen, '2 første ledd: «Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.»

Fullmakten som her er gitt til kriminalomsorgen er så omfattende at de på mange måter kan utføre den kriminalpolitikk de måtte ønske. Her er det altså full anledning til å legge vekt på den antatte allmennpreventive virkning av straffen. Denne virkning er høyst usikker ifølge fagmiljøet. Videre er det lagt opp til en såkalt «gulrotpolitikk», ved at de innsatte ikke er gitt rettigheter, men muligheter.

Samfunnsstraff

Justisministeren skriver i sitt innlegg at den nye loven legger til rette for samfunnsstraff,en straff som ifølge Harlem er myntet på «unge lovbrytere som trenger en umiddelbar og merkbar reaksjon, og hvor fengselet kan gjøre mer skade en gagn». Hun fastslår altså at fengselet gjør skade. Dette kan da umulig bare gjelde for unge lovbrytere? Videre fastslår hun at det skal være lav toleranse for brudd på soningsvilkår. Følger du ikke instruksene, skal domstolenes alternative fengselsstraff overta. Med andre ord: hvis du for eksempel kommer for sent på jobben mer enn to ganger og har fått en advarsel imellom, kan du måtte sone ubetinget fengselsstraff. Dette uavhengig av om du har fått adekvat behandlingstilbud, og til tross for at fengselet er «mer til skade enn til gagn».

Fullmakter

I loven er det gitt vide fullmakter til kontroll av besøkende og fangene, for å få bukt med narkotikaproblemet i fengslene. Så sant det foreligger en mistanke, gjøres inngrep som utvilsomt virker krenkende på den enkeltes integritet. Behandlingstilbud sies det dessverre ikke noe om. Justisministeren vektlegger at fengselsvesenet og friomsorgen nå har fått en felles lov, og skal fungere under ett, men har ikke knyttet andre relevante etater til straffegjennomføringen, for eksempel behandlingstilbud mot rus.

Tidligere ble innsatte automatisk prøveløslatt etter at 2/3 av tiden var sonet. Nå skal det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Her ser vi nok et eksempel på «gulrot-tankegangen». En rusbruker, som ikke får behandling, vil stille særdeles svakt under en slik vurdering. Det samme vil en som har vært i «opposisjon» til systemet, eksempelvis sendt mye brev, protestert mot regler, ytret sine følelser osv. Det legges opp til smisking fra fangenes side.

Belastning

Det er heller ikke tatt hensyn til hvilken enorm belastning det er for en fange å leve i uvisshet i forhold til løslatelsestidspunktet. Og dette rimer spesielt dårlig med den overordnede tanke bak straffegjennomføringsloven; fangene skal tilbake til samfunnet. Hvis du skal tilrettelegge for et liv etter fengselsopphold - skaffe deg bolig, gjenoppbygge en familie og få jobb - så sier det seg selv at du er nødt til å vite når du løslates. Er det i dag, eller er det 2 år til? Forutberegneligheten som er en viktig rettssikkerhetsgaranti i all annen forvaltning, er her fraværende. En enorm makt er plassert hos fengselet. Også i forhold til domstolene er dette problematisk. Tidligere visste man, da straffen ble fastsatt, når den enkelte ville bli løslatt, og straffens lengde ble utmålt deretter. Nå er en tredjedel av domskompetansen plassert hos fengselsvesenet.

Konservativ

Den nye straffegjennomføringsloven opprettholder en blind tro på straffens individual- og ikke minst allmennpreventive effekt. Tanken er at mer og strengere straffer vil si mindre kriminalitet. Det er en konservativ lov, som har kunnet oppstå fordi den omhandler en liten gruppe mennesker som har gjort noe samfunnet fordømmer. Denne loven vektlegger de fengselsmessige hensyn. Individet er plassert i annen rekke, uten tanke på at samfunnet bør stilles solidarisk til ansvar.