Behersket teknikk

Trenger Jonas Gahr Støre en forsvarer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært tilløp til kritikk. Mannen som troner suverent på alle barometre og blir hyllet av opposisjonen som regjeringens ener, har fått noen kilevinker. Enkelte kan heller ikke dy seg og legger inn noen slag under beltestedet.Det hører med. Hvis vi ikke kan sparke den som ligger nede, må vi få sparke den som står oppreist. Vi sparker oppover. På sjefer, politikere og andre med makt; på eliten. SV\'eren Stein Ørnhøi avleverte en perfid lusing til utenriksministeren etter Hamas-rotet: Det er viktigere å vite forskjellen på okkupant og okkupert enn å være flytende i fransk.Han kunne vært mer saklig. Han kunne påstått, som så mange andre, at Støre stiller tøffere krav til palestinerne enn til israelerne, og det mener SV og Ørnhøi er feil, alt tatt i betraktning. Men det hadde ikke vært like morsomt. Politikk er polemikk, og den må nødvendigvis ha en adresse. Som forfatteren Helge Krogh sa: En diskusjon blir først saklig når den blir dypt personlig.Det hadde heller ikke fått Dagfinn Høybråten til å skrive et indignert forsvar for Støre i gårsdagens Aftenposten. Hersketeknikk, kalte Høybråten det og viste til begrepets mor, tidligere SV-leder Berit Ås.

Men Berit Ås siktet ikke til en teknikk brukt mot herskere da hun døpte begrepet. Det var en beskrivelse av metoder menn bruker for å sette kvinner på plass. Om kvinner setter inn mottiltak mot å bli herset med, er det ikke herskerens teknikk de benytter seg av; med noen unntak i hjemmene.Dette er ikke semantikk. Det handler om maktstrukturer, hvor en utenriksminister er høyt oppe. Det er få ting i den norske offentlighet det er større enighet om enn utenrikspolitikk. Enhver kritikk av den enigheten kommer ikke ovenfra, men utenfra. Fra et mindretall. Som Høybråten ganske riktig påpeker har Støre bred støtte i Stortinget. Det er han som hersker.Det er ikke første gang Støre eller andre i samfunnets elite blir forsvart mot kritikk. Hvorfor noen føler slik trang til å forsvare de sterkestes blant oss, er kanskje et utslag av likhetstankegangen. Vi liker å tro at samfunnets topper er som alle andre. Dermed oppfattes en kritikk av deres maktposisjon som urettferdig og personlig, selv når det avsløres at de føler seg hevet over andre og benytter seg av goder bare noen utvalgte har adgang til.

I andre land er avstanden til samfunnstoppene større. Da er det lettere og mindre sensitivt å angripe maktmennesker og premissleverandører. Internasjonalisten Støre er trolig bedre kjent med det enn de fleste. Om han følte seg rammet av Ørnhøis morsomhet, tyder alt på at det er til å bære. Hvis ikke, vet han å beherske seg. Det er en godkjent form for hersketeknikk.