Behov for et sosialt «boligmarked»

Boligmarkedet i Norge fungerer perfekt - etter at det ble avregulert og politikerne sluttet å bry seg - for dem som har kjøpekraft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boligmarkedet i Norge skriker etter politikk - for dem som ikke har kjøpekraft.

Politikerne må snarest innse at boligmarkedet i Norge må deles i to, og at ny politikk må lages for dem som ingen kjøpekraft har. Mennesker som slett ikke kan tenke seg å bo i Groruddalen, men som klager ille over prisene på Frogner, er ikke dem det først og fremst må lages politikk for. Valget er deres eget; å bo seg i hjel i nobelt naboskap - i Nobels gate - eller å ha råd til andre gleder i fellesskap med trøndere og somaliere i et multikulturelt fellesskap på Romsås eller på Holmlia.

Perfekt - for hvem?

Det uregulerte boligmarkedet fungerer perfekt for dem med kjøpekraft. Markedsprisene gjenspeiler boligens kvaliteter, fra flislagte bad, via naboskap til utsikt og til nærhet til Vinmonopolet eller Lysløypa, enten den nå befinner seg i Nordmarka eller langs Karl Johan, alt etter hva man selv prefererer.

Én faktor ligger imidlertid bak og presser prisene i været på en måte som ikke er tilsiktet; men som politikerne har i sin makt å gjøre noe med; nemlig vårt skattesystem som har gjort eiendomsinvesteringer til et skatteparadis. Det å eie bolig og å plassere penger i eiendom er uten sammenlikning den beste formuesplassering vi kan gjøre i Norge. Det rettes opp ved å innføre en statlig eiendomsskatt på 0,5%, samtidig som fordelsskatten på egen bolig og formuesskatten fjernes. Statens inntekter forblir de samme.

Samlivsbrudd

Politikerne må innrette boligpolitikken mot å hjelpe dem som mangler kjøpekraft til i det hele tatt å etablere seg i boligmarkedet. Unge som skal etablere seg med eget hjem første gang, er den viktigste målgruppen for ny boligpolitikk. Voksne mennesker som må flytte ut av felles bolig etter samlivsbrudd, er en annen og dessverre sterkt voksende kategori som også trenger fellesskapets støtte, samt en rekke andre individer som av forskjellige grunner mangler kjøpekraft.

Vi trenger en sosial boligpolitikk som treffer de som virkelig har behov for solidaritet, og Husbanken som virkemiddel bør derfor reformeres. Det bør ikke lenger være en prioritert fellesoppgave å subsidiere folk som ønsker å «klatre i bolighierarkiet», fra rekkehuset eller leiligheten over i eneboligen. Vi bør slutte å smøre subsidiene tynt ut over og isteden bidra til å «smøre» inngangen til førstegangsetablererne og de som må etablere seg på nytt. Tanken om å omgjøre Husbanken til en «Førstehjemsbank» er overmoden.

Det finnes en rekke andre tiltak som kan iverksettes, ikke minst lokalt. Kommunene kan stille gratis tomter til disposisjon, eller unnlate å ta tilknytningsavgifter for spesielle prosjekter direkte siktet inn mot spesielle grupper. Boligbyggelagene bør få en renessanse i et slikt opplegg, fordi subsidierte boliger ikke må ende i det åpne marked, men være underlagt spesielle omsetningsregler. Kan de subsidierte boligene omsettes fritt etterpå, da er vi etter noen år like langt, eller rettere sagt, kort. Det er meningsløst at boligkooperativer som OBOS bygger luksusboliger og konkurrerer med private spekulanter om å bygge de mest attraktive boligene på de dyreste tomtene i pressområder, deres oppgave må være å gjenreise den sosiale boligbyggingen i Norge. Boligkooperativenes oppgave må være å skape et «marked» skjermet fra markedsmekanismene.

Skjermet område

Et slikt skjermet område bør bestå av leieboliger så vel som eierboliger. Leieboligene er greie å håndtere så lenge de ikke gir noen omsetningsrett, og eierboligene kan i prinsippet bare ha en mulig kjøper, nemlig kooperativet. En ordning hvor kjøpesummen tilbakebetales korrigert med en prisindeks er lett å etablere. Dette må ikke bety gettoene for unge og enslige, men boliger av nøktern, rimelig standard innpasset i boligmiljøer i det normale, åpne markedet, der hvor markedskreftene fortsatt skal rå fritt. Politikerne må foreta en todeling av boligmarkedet, eller rettere sagt skille ut et segment av det åpne marked og unnta det fra markedets lover. De må sette inn sosiale tiltak, dvs. drive politikk, der hvor det virkelig trengs. De behøver ikke lenger å smøre velferden tynt utover hele det alminnelige norske folk.