Behov for reformer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Plutselig er det nærmest blitt kappløp mellom de politiske partiene for å legge ned fylkeskommunene. De fleste partiene erkjenner at reformen fra 1975 med direkte valg til fylkestingene ikke er blitt noen suksess. Velgerne stiller seg likegyldige, og fylkestingsvalgene har ikke maktet å mobilisere noe som helst engasjement. Dermed er fylkestingene heller ikke blitt en demokratisk tilvekst, slik meningen var. De er snarere blitt en blindtarm.
  • Det er også blitt mer og mer klart at fylkeskommunene ikke makter å løse sine oppgaver på en effektiv måte. Særlig sliter sykehusene med dårlig organisering og regionale dragkamper. De videregående skolene krever samarbeid over kommunegrensene, særlig i de tynt befolkede strøkene av landet. Vi har mange små fylker, og administrasjonen blir altfor kostbar. Dessuten skjer det en utstrakt grad av dobbeltarbeid mellom fylkeskommunene og fylkesmennene.
  • Her er det stort behov for reformer, og det ser heldigvis ut til at de fleste partiene endelig har innsett det. Høyre og Fremskrittspartiet vil fjerne fylkeskommunene, og dele arbeidsoppgavene mellom staten og primærkommunene. Nå ser det ut til at også Venstre og Kristelig Folkeparti vil havne på samme standpunkt. Arbeiderpartiet kan tenke seg en mellomløsning, der fem- seks regioner skal erstatte dagens fylkeskommuner. Det er uklart om Arbeiderpartiet ønsker et folkevalgt organ på toppen av disse regionene, eller om de skal styres av ordførerne fra primærkommunene.
  • Senterpartiet er motstander av alle slike reformer av den åpenbare grunn at dette også må bety sammenslåing av mange kommuner. Selv om det nok kan være et populært standpunkt i enkelte småkommuner, bør et slik velgerfrieri ikke gjøre de andre partiene handlingslammet. Vi har altfor mange små kommuner med kostbar administrasjon. Særlig har endringene i kommunikasjonene gjort dagens kommunemønster avleggs. Dette må vi nå få gjort noe med.