Belgias gode rykte

Dutroux-saken er ingen vanlig kriminalsak, om enn spesielt grufull. På tiltalebenken sitter også et visst Belgia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Dutroux-rettssaken som nå pågår i Arlon, er ikke bare seks unge jenters mareritt, 440000 sider rettsdokumenter, 450 vitner - hvorav 150 til forsvar for Dutroux - og 40 millioner kroner i saksomkostninger, betalt av skattebetalerne. Det var ikke bare for å se Dutroux at hele verdens medier inntok lille søvnige Arlon. Dette er en statssak. Den angår hele den belgiske nasjonen. Og Belgia er EUs og NATOs sete. Så da er det ikke bare et nasjonalt, men i aller høyeste grad et internasjonalt anliggende.

BELGIA HAR

på mange måter aldri blitt et ordentlig land. Belgiere selv ser på nasjonens opprinnelse som en «tilfeldighet». Det var ikke før i 1830, etter den franske julirevolusjonen, at Belgia ble klar over sin egentlige eksistens og ble erklært uavhengig kongedømme under kong Leopold 1. Selv etter det har landet vært gjennom flere institusjonelle kriser, blant annet i 1945- 51 på grunn av kong Leopold 3.s protyske holdning. Men Belgias største og vanskeligste problem er språklige, økonomiske, politiske og delvis religiøse rivaliseringer mellom den nederlandske/flamske delen og den vallonsk-franske. Dutroux-saken henger nøye sammen med det. Marc Dutroux kommer fra Charleroi i Vallonia. Også kalt hovedstaden i «det svarte landet», på grunn av kullminene som skapte framgang og velstand i Vallonia helt fram til de ble stengt i 70-åra. Det førte til full økonomisk og sosial krise i Vallonia, mens den mer sparsomme og arbeidsomme flamske delen har vokst fram som Belgias økonomiske lunge. Sjalusien har skiftet side.

I KJØLVANNET AV

den økonomiske krisa i Vallonia fulgte kriminaliteten etter. Charleroi er på mange måter en hovedstad for Belgias, og kanskje Europas, mørke side. I år 2000 ble det for eksempel begått 59937 forbrytelser i Charleroi og omegn - 164 hver dag. Og en dag i februar 2001 skjedde sju væpnede ran på to timer. Disse tallene var så skremmende at statsminister Guy Verhofstadt, innenriksminister Antoine Duquesne og justisminister Marc Verwilghen kom i ens ærend for å «intensifisere kampen mot kriminelle bander». Og det er jo ganske spesielt for en by å ha som turistattraksjon Dutroux' «redselens hus» i forstaden Marcinelle. Det er ingen tilfeldighet at Dutroux kommer fra Charleroi. Han har i sin tur bidratt til å forverre Charlerois og hele Belgias rykte. Dutroux er blitt synonymt med Belgia, sier belgierne, og tør ikke lenger si høyt hvor de kommer fra. Dessuten er det ikke bare Dutroux-saken som er blitt en skamplett i belgisk historie. Drapene i Brabant, der 28 mennesker omkom, korrupsjonssaken Agusta der NATOs generalsekretær Willy Claes til slutt måtte gå av, og ikke minst drapet på sosialistpolitikeren André Cools i 1991 har bidratt til å skape inntrykk av at Belgia til tider minner om en bananrepublikk.

INNTRYKKET BLE IKKE BEDRE

av Dutroux-etterforskningen, med store rivaliseringer og hemmeligheter mellom politiet og gendarmeriet (militært). Det er kjent at politiet hadde mistanke til Dutroux på et tidlig tidspunkt, og at jentene kunne ha vært reddet. Og da forhørsdommer Connerotte måtte gi fra seg etterforskningen fordi han naivt hadde delt en spagettirett med ofrenes familier, rant begeret over. 330000 belgiere dannet «den hvite marsjen» i protest. Mistilliten var så stor at institusjonene vaklet. De ble så vidt reddet av den parlamentariske granskingskommisjonen. Så måtte to statsråder gå da Dutroux rømte i 1998. Hva har skjedd siden? Politiet og rettsvesenet er reformert. Pedofili bekjempes mer aktivt. En ny regjeringskoalisjon ser litt mer solid ut. Men tilliten er bare delvis gjenvunnet. Derfor er et visst Belgia fremdeles på tiltalebenken i Arlon: politiet, rettsvesenet og statens rolle. Forventningene er store, selv etter at man i Cools-rettssaken som nylig ble avsluttet, aldri fikk vite hvem som egentlig sto bak.

BELGIA HAR DESSUTEN

et internasjonalt ansvar, med EU- og NATO-hovedkvarter. Landet må bli kvitt Dutroux-stempelet. «Her er forbrytelsene villere og tåpeligere enn andre steder,» skrev den franske dikteren Charles Baudelaire. 130 år seinere har han fremdeles rett. Det må det bli en slutt på. Én Dutroux er nok.