Belgias traume

I morgen starter rettssaken mot «udyret fra Charleroi», Marc Dutroux. Det er åtte år siden bulldoserne gravde opp likene av Julie (8), Mélissa (8), An (17) og Eefje (19) - en nasjonal tragedie som rystet Belgia og hele verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MARCINELLE (Dagbladet): Det forfalne huset i Charleroi-forstaden Marcinelle er forseglet med skodder. «Charleroierne hater de pedofile» står det skrevet på den igjenspikrede døra. En istykkerrevet pose fylt til randa av søppel lener seg mot veggen. Et tog skrangler forbi. Biler suser over brua like bak. Iskald vind virvler opp svart kullstøv. Gatestumpen er helt øde.

DET SKAL GODT GJØRES

å finne et mer gudsforlatt sted. Dette er «redselens hus». Her holdt Marc Dutroux Julie (8), Mélissa (8), An (17), Eefje (19), Sabine (12) og Laetitia (14) innesperret som sexslaver for åtte år siden. De to siste ble mirakuløst funnet i live. Julie og Mélissa døde av sult. An og Eefje ble myrdet.

Dutroux-saken utløste et jordskjelv i Belgia, ikke minst da det viste seg at politiet lenge hadde hatt mistanke til Dutroux og at jentene kunne ha vært reddet. Belgierne, i total psykose, trodde at pedofile hadde overtatt statsapparatet. Skandalen ble ikke mindre da Dutroux, Belgias fiende nummer en, i 1998 klarte å rømme - før han ble tatt igjen etter noen timer. Justis- og innenriksministeren gikk med i dragsuget. Nå, endelig, kommer rettssaken.

- Rettssaken blir hele Belgias. Vi trenger en oppreisning. Saken har avslørt hvordan belgisk politi og rettsvesen ikke fungerte, sier Pierre Guelff, som har skrevet boka «Dutroux' saga» som kommer ut denne uka. En saga som ifølge Guelff vil vare i årevis.

- Etter den «hvite marsjen», der 300000, med ofrenes familier i spissen, samlet seg i protest, fikk vi en granskingskommisjon med høringer sendt på TV. Hva har det ført til? Dører er ennå lukket. Det er ennå mange skygger. Jeg håper Dutroux vil snakke, sier Guelff.

I MARCINELLE STIKKER

en eldre nabo hodet ut av døra.

- He? Nei, jeg kjente ham ikke. Vi var bare på hils. Jeg ante ikke hva han drev med, sier Richard Preels. Han har ikke sett eller hørt noe. Heller ikke bikkja gjødde da Dutroux holdt på med sine nattlige geskjefter.

Den gamle mannen har vondt for å bevege beina. Mange års slit som sveiser har satt sine spor. Han gikk tidlig om morgenen og kom seint hjem. Først etterpå fikk han vite.

- Det er for jævlig, sier han.

- Det er klart jeg har skyldfølelse. Dutroux gjorde så mye vondt. Det er bra han skal stilles for retten nå. Han må bli dømt.

Hvert år kommer folk og legger ned blomster ved monumentet for pedofiliofre overfor Dutroux' hus. Det virker trist, med falmede, frosne blomster. Alt er trist i Marcinelle.

I desember 1995, mens Dutroux satt i fengsel for tyveri, ble huset ransaket. Politiet syntes de hørte barnestemmer, men ingen videre undersøkelse ble gjort. Da var ennå Julie og Mélissa i live.

DE TO SMÅJENTENE

forsvant 24. juni 1995 på en vei i nærheten av hjemmene i landsbyen Grâce-Hollogne. De var på vei til ei bru over motorveien, for å vinke til bilene. Et vitne så dem sette seg, tilsynelatende frivillig, inn i en bil. Siden var de sporløst borte. Da likene av dem ble gravd opp på Dutroux' eiendom i Sars-la-Buissière 14 måneder seinere, veide Julie 13 kilo og Mélissa 16. Begge bar tydelige spor av gjentatte seksuelle overgrep.

Foreldrene har reist et minnesmerke over dem: «Sola skinte, fuglene sang. Så ble alt stille. Borger, frykt stillheten. Den fører til glemsel», står det på minnesmerket.

I dag er forholdene de samme. Sola skinner, fuglene synger. Det lukter hestemøkk. Den kommer fra den eneste levende sjela i nærheten, den russiske bonden Valeriy, som jobber på hestegården kloss inntil.

- Foreldrene kommer med ferske blomster hver uke. Det er ikke alltid jeg ser dem, men jeg vet at de har vært her, fordi det er friske roser. Nylig lå de oppå snøen.

Foreldrene Carine og Gino Russo og Louisa og Jean-Denis Lejeune er blitt Belgias ikoner. De har vært eksemplariske. De har aldri gitt opp, men ofte kritisert etterforskningen.

DE HAR OPPLEVD

det mest utrolige. En psykolog anbefalte dem å gå og svømme da jentene nettopp var forsvunnet. En dommer kondolerte lenge før de var døde. Et rush av journalister fra hele verden har vært på døra deres. Nå orker de ikke mer, særlig ikke noen dager før rettssaken.

- Jeg håper dere forstår, sier Gino Russo. Foreldrene vil heller ikke komme i retten.

- I hvert fall ikke den første dagen, sier Russo. For ham er det et sirkus. Rettssaken vil ikke være noen befrielse.

- Jeg mistet en del av meg selv da Mélissa ble myrdet. Sorgen og smerten er forferdelig å leve med. Morderen tenker vi minst mulig på. Hva hjelper det å hate? sa Russo til Dagbladet 20. oktober 1996, dagen for den hvite marsjen.

I SENTRUM AV

den lille byen møter vi Amelie Alphonsine, husmor. Datteren Stéphanie, i dag 15, gikk på skole med Julie og Mélissa. Amelie vil at Dutroux skal bli dømt, og håper å få vite mer i løpet av rettssaken.

- Jeg vil vite hvordan han kunne gjøre barna så vondt. Jeg tenkte på min egen datter. Det var et sjokk. Ennå advarer jeg henne mot fremmede, sier Amelie.

Henri Horne, pensjonist, har tenkt mye over saken.

- Dutroux betraktes foreløpig som uskyldig. Det er en menneskerett. Men det gir folk lyst til å drepe. Han er et dyr. Man har lyst til å sende ilske hunder etter ham. Selv er jeg imot dødsstraff, men seksualforbrytere må ikke slippes ut før legene klarer å behandle dem, sier han.

Horne var vitne da Julie og Mélissa forsvant. Hans datter var blitt fulgt av en ukjent mann med en schæfer. Hans venn, politimannen som åpnet det hemmelige fangerommet i Marcinelle, fortalte ham at han aldri hadde funnet det hvis ikke Dutroux hadde stått ved siden av ham og vist ham det.

Julie og Mélissas og seinere Sabine og Laetitias celle var 2,34 meter lang og 1,60 meter høy, og mindre enn en meter bred, full av rotter og andre dyr.

- JEG VIL SE HAM

i øynene, sier Sabine, i dag 20. Hun sto nylig fram offentlig, for første gang.

- Han skal se og høre meg, og få se at han ikke har klart å ødelegge meg, sier den unge kvinnen som nå jobber i Brussel. Hun skrev brev til foreldrene sine den gangen fra Marcinelle.

Marc Dutroux sa han sendte dem. De er viktige beviser i rettssaken. Dutroux lot henne tro at en mystisk sjef hadde forlangt løsepenger og at foreldrene hennes ikke ville betale.

Laetitia kommer neppe i retten. Det var kidnappingen av henne 9. august 1996 som førte til at Dutroux endelig ble tatt. Et øyenvitne hadde sett bilnummeret. Da politiet seks dager seinere - etter Dutroux' tilståelse - kom og befridde Sabine og Laetitia fra Dutroux, ga jentene ham et kyss på kinnet til takk. De trodde det var han som befridde dem fra «sjefen».

An Marchal og Eefje Lambrecks ble kidnappet i Ostende 22. august 1995, men var bare noen dager i Marcinelle. De ble blant annet voldtatt av Dutroux' medsammensvorne Bernard Weinstein, som tok dem med til sitt hus i Jumet. Der ble de funnet drept, begravd under et murgulv i kjelleren, 3. september 1996.

ETTERFORSKNINGEN HAR

ikke kunnet slå fast om Dutroux eller Weinstein tok livet av dem, men Dutroux skal ha drept Weinstein, som ble funnet sammen med Julie og Mélissa. Man vet heller ikke med sikkerhet når Julie og Mélissa døde. Dutroux hevder at de var uttærte, men i live da han kom ut av fengselet i mars 1996. Og at han ikke kunne redde dem. I fengselet har han skrevet til foreldrene og bønnfalt dem om unnskyldning. Ekspertene har erklært at han ikke er pedofil, men selv vedgår han at han måtte ha «ungdom» og at han var frenetisk seksuelt anlagt.

Hvis ikke småjentene døde mens han satt i fengsel, hvem ga dem mat? Dutroux' ekskone Michèle Martin har forklart at hun ikke fikk opp døra til cella, og at hun ikke torde. Hun skal bare ha kastet mat til barna en gang, og det utenfor deres rekkevidde.

DET KAN TYDE PÅ

at Dutroux ikke var alene, men en del av et nettverk. Belgierne er enten «troende» (på et nettverk) eller «ikke troende». Dutroux' advokat, Xavier Magnée, tror.

- Det er nok å lese saksdokumentene. Spørsmålet er om man skal si til juryen, og opinionen, at Dutroux er en piraya (farlig fisk) som bør dømmes med en gang for å berolige, eller om de egentlige haiene bør dømmes seinere, sier advokaten.

- Allerede nå eksisterer det et tillegg i saken. Av 4000 hår funnet i Marcinelle, tilhører 12- 15 ikke jentene, Dutroux eller hans medsammensvorne. Rettssaken kan være ei røyksky for å beskytte en statshemmelighet, sier Magnée.

DUTROUX ØNSKET

opprinnelig Klaus Barbies og kanskje Saddams advokat Jacques Vergès. Han kunne ikke og anbefalte sin venn Magnée, som her ser sitt livs sjanse til ytterligere berømmelse.

I tilleggsprotokollen, som ikke tas i betraktning i denne rettssaken, er det også beskrevet DNA-prøver. Det er funnet 26 DNA-spor som ikke stammer fra Dutroux og hans medsammensvorne, og noen, fra sæd og blod, er blandet med småjentenes. Forhørsdommer Langlois er overbevist om at Dutroux er et enslig rovdyr, og har lagt opp hele rettssaken etter den hypotesen, men det er - i det minste - mange ubesvarte spørsmål.

I DET GAMLE FENGSELET

i Arlon nær grensa til Luxembourg sitter en med svaret på alle. Vil Marc Dutroux snakke?

- Ja, sier Xavier Magnée, som lover overraskelser. Han ser rettssaken som den største i Belgias historie.

Den største, kanskje, men den vil finne sted i Belgias minste rettssal. Det hjelper lite at den er spesialbygd for anledningen. Pressen får 11 plasser, publikum ingen. Myndighetene vil på død og liv at det skal være en «vanlig» rettssak.

Den blir i hvert fall pedagogisk for Belgias opinion. Foran rettsbygningen, der verdens TV-selskaper er i full gang med å rigge til satellittantenner, møter vi Luc, en lærer fra Ninive. Han benytter ferien til å lære seg om stedet og saken for å kunne svare på barnas spørsmål når de får se rettssaken på TV. Han var også i Julies og Mélissas begravelse.

- Dutroux angår oss alle, sier han. Dutroux er Belgias kollektive traume.

I utlandet er Dutroux' navn blitt synonymt med Belgia. Derfor er rettssaken, som vil bli fulgt av 1340 journalister fra hele verden, et nasjonalt, for ikke å si internasjonalt anliggende. En kollektiv botsgang.

OFRENE MINNES: Det er reist et minnesmerke over ofre for pedofiles overgrep tvers over gata for Dutroux' redselshus i byen Marcinelle.
FORSVARER DUTROUX: Xavier Magnée nyter å forsvare Dutroux og tror dette blir Belgias viktigste rettssak.
ANSIKT TIL ANSIKT: Sabine Dardenne vil se Dutroux i øynene og vise at han ikke har klart å ødelegge henne.
MANNEN MANGE HATER: Marc Dutroux, «udyret fra Charleroi», er her fotografert av politiet bak i lastebilen som han brukte til å transportere sine ofre i.
SKYLDFØLELSE: Dutroux' nabo Richard Preels i Marcinelle kan ikke glemme. Han ville ha gjort noe.
ÅSTEDSBEFARING: Slik så den cella ut der Julie og Mélissa og seinere Sabine og Laetitia ble innesperret og misbrukt.
<B>SKAMMENS GATE: Etter de fryktelige hendelsene i det nedslitte huset Marc Dutroux holdt til i, vil ingen bo der.