«Benjamin var veldig levende»

Marit Hermansen fortalte i retten i går at det har vært forferdelig vanskelig å forholde seg til at Benjamins død er blitt et offisielt anliggende. Hun sliter med å få plass til sin personlige sorg. - Han var mitt eneste barn. For meg er hans død en privat ting.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- For et år siden så var livet normalt. Jeg var i jobb på Lusetjern skole, og Benjamin var begynt siste året på ungdomsskolen. Vi hadde det bra på alle vis, fortalte Marit Hermansen (46).

Den 26. januar i år ble sønnen Benjamin drept. Ingen kan ane hva det må ha kostet Marit Hermansen av krefter å innta vitneboksen i går, for å fortelle om sitt livs tøffeste kamp. Hun har vært sykmeldt fra lærerjobben siden slutten av januar, og sliter med å få livet til å gå videre. En sterk, liten kvinne - kledd i sort, stø i stemmen.

Sterkt forhold

Marit Hermansen giftet seg med Benjamins pappa i 1983. To år seinere ble Benjamin født. Faren døde da han var fire år gammel. Siden har det vært de to.

- Benjamin og jeg hadde et kjempeforhold til hverandre. Det var noe med det vi hadde vært med på sammen. Det at pappaen til Benjamin døde, gjorde forholdet mellom Benjamin og meg spesielt sterkt. Forholdet vårt var basert på en ærlighet og åpenhet. V i hadde et godt forhold. Et veldig godt forhold, sa Marit Hermansen.

Hun og Benjamin har bodd på Holmlia siden han ble født. Da hun mistet mannen, begynte hun på lærerskolen, der hun var ferdig i 1995.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi hadde det ikke så fett da jeg studerte, men da jeg kom i jobb greide vi oss bra. Jo, vi klarte oss økonomisk.

Åpen og energisk

- Kan du si noe om Benjamin? ville bistandsadvokat Nicolai Bjønnes vite.

Marit Hermansen smilte.

- Jeg kan si mye om Benjamin. Benjamin var mitt eneste barn. Han var en utadvendt og åpen unge, han hadde alltid vært det. Han var energisk og aktiv, og ... ja, jeg vet ikke. Han var veldig levende. Han holdt på med fotball bestandig, og likte å fiske. Vi bodde nær sjøen, og han trasket ofte av gårde for å fiske.

Som tenåringer flest tøyde Benjamin grenser. Likevel hadde ikke mor og sønn de store konfliktene. Benjamins klasseforstander fortalte i retten i går at Benjamin hadde et svært nært forhold til moren. Hun bes krev ham også som det naturlige midtpunktet. Han hadde masse venner, som han var ekspert på å få i godt humør. Hun beskrev ham også som en svært skoleflink og intelligent gutt.

Levde med rasisme

Benjamins far var afrikansk, fra Mali.

- Det å være mammaen til et lysebrunt barn, det har alltid gjort at rasisme var en del av hverdagen. Når barnet ditt blir større, kan du ikke alltid gå hand i hand med ham, da må han gå ut i verden på egen hånd.

- Og verden var ikke alltid vakker. Benjamin var veldig klar over hvem han var, og var stolt av den han var. Han så sin plass i verden som like selvfølgelig som alle andres. Det at han døde som han gjorde, har gjort noe med meg. Fordi Benjamins død ikke bare er min. Den har fått en helt annen dimensjon. Det er en offisiell side med dette som jeg strever med å få til. Det har gjort det mye vanskeligere for meg, sa Marit Hermansen.

- Jeg sier ikke at jeg ikke har villet at Benjamins død skal v ære en symbolsak, jeg sier bare at det gjør det enda mer belastende for meg at Benjamin er blitt et symbol. Men jeg skjønner det. Benjamin ble drept 150 meter unna hjemmet, i pyjamasbuksa, av erklærte nynazister. Det ville vært ubegripelig om det ikke hadde skapt debatt. Men jeg sier at for meg er det at Benjamin er død en helt privat sorg.

Dette var noe også psykolog Berit Reisel fortalte om. Hun har hatt Marit Hermansen i terapi siden Benjamin døde, og fortalte om en kvinne som da sto overfor den totale katastrofe.

- Hun er en usedvanlig sterk kvinne. Men dette er en atypisk sorgprosess. Det å ha flere typer sorg å forholde seg til, en privat og en offentlig, har fått veldig store konsekvenser for hennes sorgprosess. Hun har ikke fått tid til å sørge over sin Benjamin, og har ennå ikke startet sitt private sorgarbeid, sa Berit Reisel.

Benjamins mor har ennå ikke greid å rydde i tingene hans. Hun greier ikke å oppholde seg lenge på rommet til Benjamin.

Lang vei igjen

Verken psykologen eller Marit Hermansen vet når, eller om, hun greier å jobbe igjen.

- I mai trodde jeg at jeg skulle begynne å jobbe igjen i august. Jeg har villet tro at jeg skulle klare det, men jeg gjorde jo ikke det. Jeg vet ikke om jeg kan jobbe som lærer igjen på mange år. Og jeg vet helt sikkert at jeg ikke kan gå tilbake til skolen der jeg var, som ligger like ved Benjamins skole. Jeg klarer ikke det å være der, sa Marit Hermansen.

I retten i går framsto Marit Hermansen som utrolig sterk og tøff. Hun sa selv at det ikke alltid er sånn. Hun går fortsatt til psykologen én gang i uka.

- De første ukene handlet det om hvorvidt Marit Hermansen greide å fortsette å leve. Det arbeidet hun må begynne på nå vil i hvert fall ta et år, sa psykolog Berit Reisel.

Marit Hermansen har selv villet følge rettssaken mot de tre nynazistene som står tiltalt for å ha drept Benjamin. Alternativet, ikke å være der, var verre. Hun har søkt om erstatning og oppreisning på inntil 200.000 kroner.

<B>EN MORS HISTORIE:</B> I går fortalte Marit Hermansen for første gang offentlig om hvordan hun opplevde å miste sitt eneste barn.