Benker med skilt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Benken min ble jo nesten en besettelse. Hvorfor ble den det? undret herr Nilsen da han så seg selv i speilet den kvelden.

Herr Nilsen går ofte tur i en park. Der hadde han merket seg at folk kunne kjøpe seg benker. Men de tilhørte ikke dem. Slike benker har messingskilt på. Der står det at en person, med navn nevnelse, har kjøpt benken, som en støtte til parken.

Herr Nilsen begynte undersøkelser. Han visste ikke helt hvorfor. Men det endte med at han ble eier av en slik krakk. En dag sto den der, sammen med andre benker, med et skilt som fortalte hele verden at herr Nilsen hadde betalt for den.

Herr Nilsen gikk en fast rute i parken. Benken hans lå ikke langs denne ruta. Han begynte å gå innom benken, sånn litt etter litt. Snart gikk han forbi den hver eneste dag. Han ønsket å se om det satt noen på den.

Det gjorde det både titt og ofte. Særlig unge mødre med spedbarn i barnevogner. De fylte opp benken hans mens de snakket til hverandre, ofte, høyt og begeistret. Herr Nilsen antok at de snakket om barna sine. Han la merke til at ingen av de unge mødrene, ikke en eneste gang, så på skiltet hans.

Snart gikk han til parken og benken flere ganger hver dag. Det var som om han spionerte på benken. Det var viktig å se, virkelig få med seg det øyeblikket da noen faktisk leste skiltet, mente herr Nilsen. Han visste ikke hvorfor.

Så, en dag, satt en eldre mann på benken. Han var, som herr Nilsen, stamgjest i parken. Han satt der med det ene benet over det andre, og med armen på benkens rygg. Hånda hans berørte nesten skiltet. Så lente den eldre mannen seg fram og leste skiltet.

Det var som om han tok på meg, tenkte herr Nilsen foran speilet den kvelden. Ikke et jovialt dunk. Heller ikke en tilfeldig berøring. Det var som om han ønsket å kjenne at jeg fortsatt var i live. Spedbarn, tenkte herr Nilsen, de blir tatt på hele tida. Enslige, i ferd med å bli gamle, er det nesten ingen som tar på.