Bensinpris på bålet

Det er internasjonal energikrise og alt vi snakker om er bensinprisen på Toten, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kan hende Fremskrittspartiet følte seg mobbet da partiet ikke fikk være med på det brede klimaforliket i Stortinget tidligere i vår, men hvis partiets strateger leser annet enn klimaskeptiske rapporter, må de ha visst at denne uka ville komme. Den uka alle kanaler bestemte seg for å ha den store bensinprisdebatten, og de rødgrønne måtte sende Heikki Holmås i krigen for å forsvare avgiftsøkning på bensin og diesel i en tid med galopperende drivstoffpriser. Da kunne Siv Jensen alene framføre folkets vrede over avgiftskåte og urbane rikspolitikere med månedskort på T-banen, mens Holmås mumlet om klima og CO{-2} med et lett fårete smil. Hadde en gang SV-eren bil?

Bensinprisen hører til de faste postene i politikkens repertoar. Den er vanligvis en lakmustest på hvor du hører hjemme, for ikke å si hvor du bor. Er du for høye bensinpriser bor du i byen og stemmer til venstre, er du mot bor du i distriktene og stemmer til høyre. Det kan gjentas til det kjedsommelige at, ja, Norge har noen av verdens høyeste avgifter, men flere europeere med lavere realinntekt ligger enda høyere. Det synker ikke inn.

Når det er snakk om bensinpriser forvandles Distrikts-Norge til den amerikanske midtvesten, hvor bilen er mer enn et transportmiddel. Den er en livsstil og et hellig symbol på frihet. Hadde det ikke vært for at Henry Ford ennå ikke hadde sett dagens lys, ville bilen vært skrevet inn i den amerikanske grunnloven på linje med retten til å bære våpen. Allerede da jeg var utvekslingsstudent i Minnesota i 1980 erklærte innbyggerne at deres «way of life» var utrydningstruet. Prisen på bensin hadde passert en dollar per gallon, og demokratiske Minnesota stemte på Ronald Reagan det året.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er prisen per gallon over fem dollar, og presidentkandidatene kappes om å foreslå tiltak som letter presset på forbrukerne. Det samme gjør Frankrikes president Nicolas Sarkozy, og Storbritannias statsminister Gordon Brown skal ha vært i kontakt med OPEC for å åpne pumpene. Den internasjonale energikrisen blir et av de store temaene på neste G8-møte. Det er ikke overraskende. Franske yrkessjåfører blokkerer havnebyen Calais og britene stenger innfartsveier til London i protest. Få politikere tør å ignorere bensinprisens lett antennelige drivkraft, selv om de deltar i protestene mot bedre vitende.

Oljekrisen rammer ikke bare bønder på Tynset og småbarnsforeldre på Snåsa, slik man kan få inntrykk av fra den tilbakeskuende og repetitive by og land debatten i norske kanaler, hvor demonstranter på Facebook slipper til med enøyde opprop mot nasjonale bensinstasjoner. At 100000 nordmenn har tilgang på PC og kan vise sin misnøye med et tastetrykk, forandrer ikke virkeligheten. Selv om Kristin Halvorsen er en miljø- og avgiftsvennlig finansminister, kan hun ikke innkassere noe av æren for at bensinprisene er så høye at selv nordmenn må redusere bilbruken.

Det er en fundamental årsak til at oljeprisen stadig når nye høyder og nå er over 135 dollar fatet. Mens oljekrisen i 1973 skyldtes manglende tilbud, er dagens krise utløst av økende etterspørsel. Derfor er det naivt å tro at historien fra den gangen vil gjenta seg. Det vil ikke gå over. Det vil bli verre. Innen 2020 er det 140 millioner biler i Kina, og verdens energietterspørsel har steget med 50 prosent.

Den gode nyheten er at det virker. Bilkjøring i USA og dermed CO{-2}-utslipp er drastisk redusert de siste par åra for første gang siden 1980-tallet. SUV’er parkeres, og det er lang ventetid på hybridbiler. Når det er økonomisk lønnsomt, sporer det til forskning og satsing på alternative energikilder og mindre energiforbruk. Ingen bilprodusent kan lenger lansere en ny modell uten å skryte av at den bruker mindre drivstoff enn den gamle.

Både næringsliv og finansministere verden over har skjønt at vi er ved et vendepunkt. Oljebasert drivstoff kommer aldri til å bli vesentlig billigere igjen, men Halvorsens kolleger har i det minste den politiske luksusen å kunne forbanne oljen og grådige oljestater. Det er snart ikke det land som ikke har som uttalt ambisjon å bli oljeuavhengig for å slippe ut av våre klør og redusere klimagassutslipp. Halvorsen derimot risikerer å ende som skurken uansett hvilken hatt hun tar på.

De rødgrønne skal heller ikke denne gangen undervurdere gnisten som tennes ved bensinpumpene. Den har eksplodert og avsatt regjeringer tidligere. Men dette er den første store testen på hvor nordmenns smertegrense går når prisen for energimangel og velstandsutvikling når forbrukerne. Består vi ikke den, er det flere enn de rødgrønne som får trøbbel.